As I went home on wednesday night…

… as drunk as drunk could be …

så jeg et rom som var jævligere enn noen gang før. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut dette. Det er vanskelig å finne veien fra døra til senga. Gamle matrester mugner mellom hauger av klær, viktige papirer, nyinnkjøpte skolesaker og tomme flasker. Det er en seriøs utfordring å orientere seg der hvor jeg sover.

Semesterstart medfører sene kvelder, sosialt kaos, akvariefisk som ikke får godt stell og en særdeles dårlig samvittighet. På toppen av det hele kan jeg ikke for alt i verden lokalisere telefonen min.

Hvis dette ikke blir semesteret hvor jeg tar meg sammen og blir en streiting, kommer jeg for alltid til å være fortapt. Likevel sitter jeg her, nylig ankommet, tidlig om morgenen, lurt opp i Stry, og lukter av gamle innrøykede lokaler og tåfis og er ikke streit i det hele tatt. Lurer på hvor den forbaskede telefonen er.

Jeg har forsovet meg til forelesninger, vært usjarmerende, bæsja på leggen i forsøket på noe langt mer attraktivt, trådt til som frivillig og avskrevet veldig fristende prosjekter. Motivasjon og moral trenger en grådig vekker.

Og hvis jeg ikke skjerper meg nå, går alt enda mer til helvete.

Graver meg dypere

Vær stille, ingenting kommer så lett som hun. Inntil videre har jeg kjærlighet nok for oss begge. Savn nok for en hel hær.

Jeg graver et hull, og veggene kryper nærmere. Noen introduserte henne for et operativsystem optimert for multi-tasking. Hun ble altfor god på det. Multi-tasking, altså. Kom og finn meg.

Mandagsmorgenhimmelen er ikke blå, men grå, og jeg er fremdeles i svart. Ingen steder er der hvor jeg vil være, hvis hun ikke vil ha meg tilbake. Hun har på seg en nattkjole på den andre siden av byen.

Hver dag er et såret dyr som sleper seg forbi.

Men en og en er fremdeles to. Vi var ment å skulle være sammen, jeg veit det. Vi er fremdeles ment for hverandre. Jeg veit det.

Off record

De beste delene av en samtale er off record.

De nest beste delene er ikke uttalt. Som for eksempel når jeg har på meg sokkene hennes som jeg skamløst har stjålet fordi jeg ikke kan gi slipp (ja, jeg er sjuk i hodet og en stalker av dimensjoner, bli ferdig med det!), og jeg møter henne og finner ut ved en tilfeldighet at hun har på seg sokker som en gang var mine.

Men det er de beste delene som gjør at jeg smiler.

Det gjelder å sloss mot verden sammen, i stedet for å sloss mot verden aleine hver for seg. Ikke sant, Raude? Demonene forsvinner ikke av seg sjøl. D’e itjnå som kjem tå sæ’ sjøl.

Bitter, jeg?

Høst. Hytte. Kos. Bål. Tur. Mat. Kastekniver. Ligretto. Bilder. Stjerner. Stjerner. Luft. Kakao. Massasje. Robåt. Fiskestang.

Dette er hyggelige ord. Jeg storkoste meg i helga, da akvariepasser og sjefsorganisator Storrusten tok oss med på bær… – host – hyttetur. Dette på tross av at du er her i annenhver setning. Noen nevner noe med sykling, og alt jeg kan tenke på er sykkelen din som kan legges sammen og er teit, fordi styret gir etter med en gang man tar i bare litt, og jeg savner den sykkelen. Jeg kunne vært din kjole. Jeg kunne vært dit du går.

Du var på toppen av Snuen med meg, fordi det var litt rart og merkelig lys ute, jeg blei klar over det fordi jeg tok bilder. Vi har vært sammen i sånt lys før en gang. Du var der da jeg la meg aleine i soveposen og frøs på beina. Du var der hver gang jeg tente en røyk, for du likte det ikke, men sa ingenting. Du var der når jeg så opp og så stjerner og en måne og flere stjerner, for det kunne faktisk hende at du så noe av det samme som meg. Du var der da jeg tok fram Fantasi, for du er en rev.

Jeg hadde tatt med meg den spennende boka mi om Internett, men leste ikke så mye i den. Høres det kjent ut?

Vi hadde det hyggelig. Jeg tapte opptil mange ganger i Ligretto. Vi laga vafler og dansa nakne rundt bålet, selv om vi fikk ikke fisk. Jeg skrudde av telefonen og hørte mest på musikk som ikke trenger strøm. Det var en bra tur. Fine turen.