Jeg leiter etter noe jeg ikke veit hva er. Kjære internett, kan du hjelpe meg?
Bordet som gjemmer seg. Egen tegning.
Jeg ser etter et sengebord som strekker seg over ei dobbeltseng, til å fortære frokost på eller stille laptopen på. Det bør ha hjul på beina, så man kan trille akkurat dit man vil ha det.
Er det noen som veit hvor man kan kjøpe noe slikt?
Nei, jeg vil ikke ha flyfiller lenger. Ender jeg opp med dem likevel? Ja.
Nå har jeg gått og siklet på henne ganske lenge, men holdt meg i skinnet, fordi jeg vil litt ut av den bruk-og-kast-følelsen man får etter å ha hoppet fra sexpartner til sexpartner med hyppig frekvens over lengre tid. Jeg har tatt henne med ut for å spise, men uten å invitere henne med hjem etterpå. Jeg har tatt henne med på byen, men uten å råkline på dansegulvet.
Så en dag er det hun som tar med seg meg hjem, og det virker som om vi har blitt godt kjent, vi har kyssa litt og alt er god stemning. En film blir til tre, hun koser seg i armkroken og vi tenner stearinlys, spiser varm kveldsmat og koser oss. Det magiske øyeblikket hvor klærne forsvinner er helt perfekt, og vi rocker skikkelig dansk bolle, med rød pølse på og hele sulamitten, det er fyrverkeri og jazz hands og jeg vet ikke hva. Vi koser på hverandre til vi sovner.
Tror jeg. Det som egentlig skjedde var at jeg sovnet, og det var jeg tydeligvis alene om. Klokka fire våkner jeg av at noen beveger seg, og brutalt ytrer “Jeg tror du må gå nå, jeg. Jeg skal på jobb i morgen.” Og siden har vi ikke sett hverandre.
Hva faen? Jeg nekter å tro at jeg plutselig både har blitt så dårlig i sengen og i tillegg på kort tid har mistet all evne til å oppdage det selv. Kan noen jenter forklare meg hva som har skjedd her?
PS: For øvrig er jeg også fly forbannet over at jeg ikke er eneste gjesteblogger her lenger. Hvem er disse noksagtmenneskene “Marte” og “Joddo”? Er jeg ikke god nok for deg lenger, Thomas?
Du blei med meg inn på rommet mitt og tok av deg alle klærne, tok av meg alle klærne og la deg tett inntil og holdt rundt meg, vi var i himmelen begge to, tenk så godt det var å kjenne at vi ikke var aleine, men hørte sammen med den andre, tenk så godt det var å vite at vi passa på hverandre, tenk så godt det var å elske med hele hjertet, tenk så myk og god en kropp kan bli, tenk at det beste i hele verden er å bare ligge inntil hverandre når man passer sammen og vokser sammen og blir til én, helt til morgenlyset såvidt trengte seg gjennom gardinene og du forlot meg mens jeg sov.
Du rakk å buste til håret mitt, sånn som den apa i den gamle reklamen, vøttø. Og du huska å legge igjen noe, sånn at vi blei nødt til å møtes igjen ved en seinere anledning.
Det var meninga å ringe, men i og med at jeg var tydeligvis var så snydens at jeg ikke kan huske episoden har jeg et problem: Jeg aner ikke hvem du er.
Hvem eier denne TDK-buksa i str 32″ 32″? Og hvor langt unna sannheten er denne rekonstruksjonen?
Noen som klarer å finne den reklamefilmen, forresten? Åååh, hadde jeg bare visst hva det var reklame for…