Se til helvete å få ut fingeren, loRdx!

Horetrynet loRdx har plutselig for lenge sida bestemt seg for at det holder å oppdatere én gang hvert tiår, så til gjengjeld tenkte jeg å prøve å dra til med litt hissigere ordbruk her inne. Bare for én gangs skyld. Dette er jo litt som å hoppe etter Wirkola – og før ham også, siden loRdx fremdeles har god tid på do av og til og dermed trykker ut noe av analen som er så brunt at vi er nødt til å le – og egentlig også samtidig som Wirkola, siden loRdx etter Murphys lov sannsynligvis sitter og driter ut eliteblogg akkurat nå mens du leser om ham.

Men jeg skal ikke la noe sånt stoppe meg, for jeg kan hemmeligheten, og jeg har tenkt å dele den med dere. Det fins nemlig bare én ting som kan toppe slik guddommelig uttrykt møkk, og jeg vil forkorte det É.T.s.k.T.s.G.U.M.. É.T.s.k.T.s.G.U.M. er ikke noe fnyse av, det vil få dere til å lese hele det altfor lange innlegget mitt med iver og intens glede, for dere merker det sjøl, mens dere leser:

Dere kan formelig lukte gørra som tyter ut av fiseringen på meg og blir til blogg her jeg sitter og trykker på samme måte som Kent – kongen av overdrivelser og fjaseprat om absolutt svært lite (for ikke å glemme porr, pupper og pisspreik) – og håper og håper at resultatet en eller annen gang kan bli en lang nok kabel til å kunne sendes av gårde gjennom tubene.

(Og senator Ted Stevens trodde han visste hvorfor tubene tetter seg.)

Her har dere endelig det tynnslitte poenget mitt – om det kan kalles noe poeng i det hele tatt: Den eneste måten man kan lage fyldigere tubefyll enn når man preiker piss om porno, pupper og forkortelser som ikke hjelper for noe, er å gjøre akkurat det samme samtidig som du nevner en kjent blogger i teksten.

Jada, det er sant, jeg innrømmer det: Dette er meta, men det er savne-Kent-meta, og du veit du digger det. Redd oss fra sånne som meg, Kent! Redd oss fra en Bloggrevy som fylles opp av fyllblogger som ikke kan fyllblogge som Kongen! Vi trenger en som deg til å fylle de begredelige livene våre med puppepreik igjen, og helst med en frekvens som skviser ut alt annet fra bloggaggregatorene.

Den siste tyntflytende dråpen jeg har igjen i toeren er ordet “slingrefitte”.
[bloggrevyen]

Dans som sjekketriks, og Plan 1 for å bli pikenes Jens

Uten å skryte altfor mye kan jeg med handa på hjertet si at jeg er litt over middels flink til å danse. Videre kan jeg se at dette kunne ha vært et bra kort å spille over til de keynesianske kreftene på kjøttmarkedet.

Just: Jeg er skikkelig flink til å danse, altså.

Arbitrær jente: Iiik *dån*

Likevel er det kanskje ikke helt den veien jeg har lyst til å gå. Jeg jobba som telefonselger i to hele måneder, og det var på en måte nok.

En kompis av meg har et sleskt smil og øyne som får deg til å drømme deg av gårde til den store dobbeltsenga hjemme på herregården hans. (Mangt et offer har våkna på den trange hybelen hans av at de ikke får plass til å ligge to ved siden av hverandre i senga uten at den ene detter ut.) Denne fyren er egentlig en ganske trivelig kar, og det siste året har han lagt til seg en vane når vi drar ut på byen sammen: Han forteller fremmede venninnepar om at jeg er flink til å danse.

Kompis: Ser du kompisen min der borte? Han er rågod på dansegulvet, altså. Han har jobba som danselærer og alt mulig.

Arbitrær jente: Iiik *dån*

Dette hendelsesforløpet er helt klart litt greiere. Jeg slipper unna å måtte skryte av meg sjøl, som er det jeg liker aller dårligst med sjekking, men jeg slipper ikke unna skryten i seg sjøl. En del av meg liker å tro at jeg syns det er flaut å være flink.

Drømmesituasjonen er at alle skal vite at jeg er flink til å danse med en gang de ser meg. Da kunne de jentene som setter pris på sånt komme og snakke med meg på eget initiativ.

Arbitrær jente: Han der borte er visst en rev på å danse.

Annen arbitrær jente: Å? Skal vi gå bort og spørre om de vil?

Her trenger vi altså litt merkevarebygging på høyt nivå. Til dette formålet har jeg en plan:

Plan 1 for å bli pikenes Jens

  1. Først skal jeg begynne å stave navnet mitt på en rar måte.
  2. Deretter skal jeg få mange til å engasjere seg i å etablere ny virksomhet som underbygger profilen jeg ønsker å framheve.
  3. ????
  4. Profit!

Løselig ad punkt 2: Siden 2005 har jeg mange ganger gnåla til alle vennene mine om at når jeg blir stor skal jeg ha egen dansegruppe og at vi skal sette opp prosjektarbeidforestillinger, sånn som vi gjorde på videregående. Hele tida har det vært sagt at det skal skje snart, altså. I morgen eller noe.

Nå er det bare to dager igjen.

Vi har audition [Facebook|Underskog|Teater Neuf] på torsdag, møt opp hvis du er glad i å danse og liker å stå på scenen.

Ambisjonsnivået er akkurat passe lavt, og det blir halvobligatorisk brusdrikking etter treningene. (De har lettbrus hvis du er på slanker’n.)

Chateau Neuf er huset sitt, altså.
[bloggrevyen]

Romvesener til å le av

Plan 9 from Outer Space er en hysterisk morsom film som ikke går an å plassere i noen sjanger. Ikke misforstå, den er skikkelig dårlig. Se den.

Latterlige zombier.

Vampira – den latterlige zombien.

Denne produksjonen fra 1959 har alt, reint innholdsmessig. Vi finner zombier som kan minne om Dracula, romvesener som kan minne om både X-files og Star Trek, vi finner politimenn og militære offiserer, flykapteiner og husmødre som sentrale rollefigurer – sammen med aliensa, så klart.

Toppen av kransekaka er imidlertid spesialeffektene. Det ska’ noge te’ for å vise flygende tallerkener i en 1959-film, altså, og noge er i denne sammenheng en snor de flygende tallerkenene kan henge i. Mange avslørende skygger, usannsynlig dårlig historiefortelling, feil i hytt og pine og ikke minst de flygende tallerkenene – jeg må si det en gang til: De flygende tallerkenene! – gjør Plan 9 from Outer Space til en høydare av ufrivillig morsomhet.

Hvis du får muligheten, se den på stort lerret. Husk øl og gode venner. (Takk til Cinema Neuf for visningen – det var en fornøyelse!)
[bloggrevyen]

På jakt etter fortidens storhet

Jeg hadde rent glemt hvor tungt det var. En gang for lenge siden var jeg i verdensklasse. Jeg kan si det nå, uten å være redd for janteloven lenger. En gang var det få som var flinkere.

Nå liggesitter jeg her og er sliten – jeg klarer ikke en gang å løfte ei flaske til munnen, så støl er jeg. Etter bare to korte dager med trening. Det er noe med kombinasjonen av å gripe og å løfte samtidig som blir helt umulig. Heia sugerør.

I slutten av september skal jeg opptre igjen. Om ikke i verdensklasse denne gangen, skal det i alle fall bli mer enn gjennomsnittlig OK. Fullsatte tribuner, våte seter og kanskje til og med litt blitzregn. Skal bli bra. Dessuten skal det gå an å leve litt ved siden av arrangementet denne gangen.

Jeg gleder meg.
[bloggrevyen]

5 trinn til det perfekte liv

Dette er min slagplan for hvordan jeg skal oppnå det perfekte liv. En ugjennomtenkt (men likevel forbaska god) slagplan som er åpen for store forandringer underveis.

Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “livserfaring”, og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “faglig dyktighet”.

Thomas og byråkratjentene.
Jeg velter meg i livserfaring.

Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.

Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.

Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.

Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.

Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!

As I went home on wednesday night…

… as drunk as drunk could be …

så jeg et rom som var jævligere enn noen gang før. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut dette. Det er vanskelig å finne veien fra døra til senga. Gamle matrester mugner mellom hauger av klær, viktige papirer, nyinnkjøpte skolesaker og tomme flasker. Det er en seriøs utfordring å orientere seg der hvor jeg sover.

Semesterstart medfører sene kvelder, sosialt kaos, akvariefisk som ikke får godt stell og en særdeles dårlig samvittighet. På toppen av det hele kan jeg ikke for alt i verden lokalisere telefonen min.

Hvis dette ikke blir semesteret hvor jeg tar meg sammen og blir en streiting, kommer jeg for alltid til å være fortapt. Likevel sitter jeg her, nylig ankommet, tidlig om morgenen, lurt opp i Stry, og lukter av gamle innrøykede lokaler og tåfis og er ikke streit i det hele tatt. Lurer på hvor den forbaskede telefonen er.

Jeg har forsovet meg til forelesninger, vært usjarmerende, bæsja på leggen i forsøket på noe langt mer attraktivt, trådt til som frivillig og avskrevet veldig fristende prosjekter. Motivasjon og moral trenger en grådig vekker.

Og hvis jeg ikke skjerper meg nå, går alt enda mer til helvete.

Reklame på blogg.no – poff!

Bootstrap, også kjent som BlogSoft, driver blogg.no, og putter reklame på alle bloggene der. I denne posten viser jeg hvordan det er mulig å fjerne den, uten å måtte betale.

Blogsoft gjør noen fine ting. Blant annet driver de Bloggrevyen, som er en herlig tjeneste. På selve bloggplattformen sin har de derimot gjort noen valg som er så utrolig langt fra hva jeg oppfatter som god praksis at jeg vil kalle dem bedritent dårlige.

  • For det første tillater de ikke html-tags i kommentarer.
  • For det andre putter de sin egen reklame på veldig sjenerende steder i bloggene til alle de stakkars små som ikke veit å skrive bloggene sine på en annen plattform (man kan riktignok betale seg unna).
  • For det tredje truer de i vilkårene sine med å legge ned blogger som har reklame fra andre steder. Folk som har sin egen reklame i sidekolonna burde altså passe seg. (Altså, nummer to og tre i kombinasjon her er spesielt suspekt, syns jeg.)
  • For det fjerde gir de en ekkel følelse av at de svært gjerne vil tjene penger på brukerne sine. I praksis er det nettopp dette alle Web 2.0-selskaper gjør, men mange klarer gjerne å abstrahere det litt. Hvor er reklamen på Twitter?
  • For det femte er det vanskelig å sende linkbacks til bloggene deres. (Her må det også sies at jeg er en bortskjemt WordPress-bruker. WordPress sender linkbacks automagisk.)
  • Det er sikkert mer også.

Uansett. Har du en blogg på blogg.no? Sjekk ut noen av alternativene.

Hvis du av ymse årsaker likevel absolutt er nødt til å bli på denne plattformen, burde du i alle fall vite hvordan du kan gjemme reklamen. Det er altså ikke anbefalt å følge oppskriften under. Det jeg anbefaler er å finne en annen leverandør.

Slik kan reklamen fjernes

Steg 0: Les gjennom vilkårene du gikk med på da du oppretta bloggen. Pr. 17. august sto det ingenting der om hvorvidt det var lov å gjemme Google Ads-boksen, men det som derimot sto var at tilbyderen forbeholdt seg retten til når som helst å kunne forandre på avtalen. (Den juridiske gyldgheten av en slik klausul er vel i beste fall diskutabel, men en avtale er en avtale.)

Steg 1: Finn ut hvor reklamen dukker opp. Etter hva jeg har sett, virker det som om de putter inn en boks etter den første posten på forsida, og under posten ved enkeltartikkelvisning.

Steg 2: Finn igjen disse stedene i malen. På forsida har du pr idag elementet <tag:entrylist> og ved enkeltartikkelvisning elementet <tag:entry> Slutt-taggen for de samme elementene ser sånn ut: </tag:entrylist> eller </tag:entry>

Steg 3: Pakk inn både start- og sluttag i et <div>-element (for enkeltartikkelvisning trenger du bare ta sluttaggen), på denne måten:
<div class="reklame-drit">
<tag:entry>
</div> <!-- slutt .reklame-drit -->

[...]

<div class="reklame-drit">
</tag:entry>
</div> <!-- slutt .reklame-drit -->

Steg 4: Legg til css-kode i stilskjemaet ditt for å gjemme elementene som inneholder reklame:
.reklame-drit {display:none;}

Oppdatering 29. mai 2010: Hvis dette blir for vanskelig, kan du prøve Skogtrollet sin javascript-løsning i stedet.