Norsk film avbryter seriøse krangler

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

På jobben er det felles kontorlandskap – man går inn den samme døra uansett om man er revisor eller jobber i den ene eller den andre resirkuleringsorganisasjonen. En av disse revisorene er en artig kar som virker som om han pleier å agere med store ord hver gang noe blir litt feil. I dag fikk jeg på pukkelen fordi jeg pleier å si “God dag!”, og tydeligvis i en ovenpå tone. Det heter visst “Hei!”. Mitt forslag er at du burde tenke på hvordan du oppfører deg sjøl, før du kjefter i vilden sky.

Da det ble kveld og jeg hadde rocka quizbolle var det en annen fyr som mente han visste bedre enn meg hvem som var vennene mine. I tydelige ordlag blei jeg fortalt hvem jeg kjenner og hvem som ikke er mine venner. Det var litt Big Brother-stil over det hele. Jeg burde sjekke med ham neste gang jeg skal gjøre noe for å finne ut hvem jeg kan henge med, tror jeg. Mitt forslag er at du går et annet sted hvis du ikke liker mitt blotte nærvær.

Spoilervarsel!

Uansett. Ulvenatten var til tider spennende, men mista gnisten innimellom. Et par av skuespillerne deklamerer replikkene sine som i en tradisjonell Ibsen-forestilling. En håndgranat sprenger et fly i fillebiter i en eneste stor oransje eksplosjon. Bortsett fra disse tre ankepunktene var filmen helt OK, men på langt nær så bra som traileren skulle tilsi. Mitt forslag er at du ser Vantage Point i stedet, sjøl om den også har sine mangler. Likevel var kinoturen kanskje dagens høydepunkt.

Integritet til side

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg lot være å poste denne for lenge siden, fordi jeg hadde integritet. Nå er det ikke så farlig lenger, fordi det er så lenge siden.

Hvis du var på Gullfisken i år og hadde på deg en svart kjole med en åpning foran som ikke var ei utringning, men heller en sprekk, eller ganske enkelt ei åpning, så har føflekken på den venstre puppen din en fæl magnetisk evne på manneøyer. Unnskyld for at jeg stirra sånn, jeg prøvde virkelig å la være, det var IKKE at jeg syntes du så superdigg ut, det var bare at du hadde en føflekk på puppen og valgte å vise den fram. Hallo.

Hvis du heter Mariann(e) og synger i Suferosa, så er du mer sjarmerende på scena enn når du er full etterpå. Dette betyr bare at jeg digger sceneshowet deres, og ikke nødvendigvis at du er lite sjarmerende når du er full.

Til deg med minikort svart kjole som måtte ha på en hvit topp under sånn at puppa dine ikke datt ut fordi kjolen ikke hadde beregna plass til dem, du klarte faktisk å oppføre deg sjarmerende sjøl om du var mer enn middels full. Også har du mer enn middels sjarmerende lår, også.

Bacon – passer overalt!

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Det var i fjor sommer at McDonald’s begynte sin herlige kampanje som lovte sideflesk (av disse hippe kidsa kalt “bacon”) på et hvilket som helst produkt, til den nette ekstrakostnad av 5 kroner. Dette åpner jo opp for uante muligheter.

Jeg fant fort ut at is med bacon og sjokoladesaus er en herlig kombinasjon. Dessverre for oss alle er ikke baconet på McDonald’s av sorten som smaker alt for mye – eller noenting i det hele tatt. Da er det godt at at vi har utlendinger som tar ansvar og lærer oss hvordan vi kan lage sidefleskis sjøl.

Sidefleskis

Faen i inkassohelvete

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

I postkassa mi fant jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg har fått regninger til feil adresse. (Dette er vanligvis ikke noe problem ettersom faktura på e-post og AvtaleGiro pleier å gjøre livet lettere å leve.) Nå har jeg fått ettersendt flere brev fra et inkassobyrå, hvor jeg kan lese at alle frister forlengst har gått ut, gjelden er fordobla og jeg generelt har bæsja / blitt bæsja på leggen.

Plan A: Ringe min inkassoinnkrever i Mo i Rana som det første som skjer mandags morgen.

Gode råd mottas med takk.

Hvordan toppe sin egen bloggstatistikk

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Denne måneden får jeg flere sidevisninger enn noen gang. Her er hvordan jeg klarer det. Bli ei blogghore på 1-2-3! Okei, 1-2-3-4, da.

Hopp rett til tipsene, eller les denne bloggens historie først.

Historie

Seinhøsten 2005 klarte Robin å lure meg til å skrive HTML for første gang på år. Det resulterte i ei kanskje litt sjuskete hjemmeside for kollektivet vi bodde i. Denne sida utvikla seg fra å være drevet av MS FrontPage via Dreamweaver-templates til min aller første WordPress-installasjon på eget domene. Postene var nokså sporadiske i starten, men det var hele tida en slags bloggtenkning som styrte prosjektet. Seint på våren 2007 blei det klart at kollektivet gikk i oppløsning, kjæresten reiste fra meg og jeg begynte å skrive på min helt egne blogg – denne.

Besøkstalla viser at det gikk jevnt og trutt oppover, med unntak av en sommerferie og en kort pause, fram til jula 2007. Etter det har det dalt sakte men sikkert, inntil denne måneden. April. Hva fikk trenden til å snu?

Slik skaffet jeg meg bedre tall igjen

For det første har jeg skrevet en rekke poster med tabloid tittel og fengende utdrag. Denne posten er et godt eksempel i så måte. Jeg skriver om noe som fenger mange. I Norge er det nemlig sånn at veldig mange blogglesere også er bloggforfattere. Bloggbakmenn er oppmerksomhetssyke små jævler som aldri får nok oppmerksomhet. Det er derfor de blogger. Derfor snapper de gjerne til seg alt de kan få tak i av andres synsinger om hvordan man får flere lesere eller bedre statistikk. (Tenk om jeg også hadde skrevet noe om PageRank?)

For det andre har jeg drevet bloggbashing. Denne kunsten går ut på å nevne en kjent blogger i tittelen, for deretter å si så mange stygge ting man klarer å finne. Slike strategier har man drevet med før også. Jeg anbefaler imidlertid at du velger et annet offer enn Espen Iversen. Jeg har nemlig aldri sett ham sur, og det har to konsekvenser for deg som basher ham – 1: Du blir ikke skjelt ut av hele bloggebyen (og det har du lyst til, for da er det noen som linker, noen som snakker og enda flere som blir nysgjerrige) 2: Det blir veldig vanskelig å finne noe å kjefte på ham for. Gjestebloggeren min, teppemaker, har også bashet.

For det tredje har jeg posta hele tida. I alle fall i forhold til min vanlige frekvens og sett i forhold til all jobbinga jeg gjør meg Kildesorteringsguiden og Dansenett for tida.

For det fjerde slenger jeg ut lenker i hytt og gevær.

Ting som hjelper, men som ikke har hatt noen betydning for meg:

  • Kommentere mye hos andre. Det har jeg ikke gjort.
  • Søkemotoroptimalisere for horeord. Det har jeg heller ikke gjort.
  • Pinge Twingly som et vilt helvete. (Niks)

Slikt gjør deg til ei hore. Hvis du følger mine råd, er det horeri, og du kan ikke forklare deg vekk fra det. Skeptisk, sier du? Joda. Du får det til hvis du prøver. Jeg bestemte meg for å kjøre hore-måned 11. april, og skreiv første utkast til denne posten 15. april. Da hadde jeg mindre enn halvparten enn målet (flere sidevisninger/måned enn noen gang før). Denne posten sørger for at målet blir nådd. I dag eller i morgen. Null stress, peis på, du også får det til hvis du prøver.

Og ja, det må jeg ikke glemme: Abonner på RSS-feeden min da, dere.

Min slåsskjempe Ole…

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

…er en god venn å ha. I Frognerparken i dag løp det to stykker over grillen vår, på en med vilje-måte. Etterpå viste han ene oss rumpa si.

Min venn Ole la fra seg den halvspiste burgeren sin. Jeg la fra meg iPoden. Da var alt klart for å få ut mye oppbygd aggresjon.

Etter en lang jakt og et hardt oppgjør kunne vi returnere til selskapet med en ny grill og kalde øl, spandert av hva som viste seg å være et par snørrunger på 16 som hadde vunnet et veddemål. (Også jeg som aldri hadde slåss før.)

Glupinger kildesorterer smør

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Linn sier at vi skal redde verden med å kildesortere det vi kaster. Det er ikke så greit i Oslo for tida, men det kommer til å bli bedre. (Sannelig på tide.)

Det går an å kildesortere mange forskjellige typer avfall hjemme hos folk, uansett hvor man bor, men ordningene er forskjellige fra kommune til kommune. Jeg skjønner godt folk som ikke gidder reise til Brobekk for å kaste plastemballasje, og jeg gjør det ærlig talt heller ikke sjøl. (For å finne ut hvordan det funker nettopp der du bor, kan du bruke Kildesorteringsguiden.)

I mellomtida, mens vi venter på det nye systemet, må vi være flinke til å bruke de ordningene vi har. Den tomme dopapirrullen skal ikke kastes i samme pose som isopor og påleggsemballasje. Selv småunger veit det. Kast papirsøppel for seg. Kildesorter.

Moderne smørpakker går det an å ta fra hverandre for å skille det som er papir og det som er plastikk, men jeg får det for pokker ikke til. Jeg har kommet fram til at det er en intelligensprøve av verste sort, og at du er kvalifisert til medlemskap i Mensa hvis du klarer det på første forsøk. Kan noen lære meg hvordan? Jeg trenger det med sølvskje, altså. Bildeserie, noen?

Hvilken tur går du?

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Cirque du Soleil maler et vakkert bilde på øret mens jeg nærmer meg T-banestasjonen igjen. Bilene vil ikke kjøre på meg. Ingen skumper borti meg når de går forbi. Sola har nok en gang skremt bort vinteren, det er tørt der nede og blått der oppe, og jeg rekker akkurat banen uten å måtte vente.

Cirque du Soleil forteller meg hvor vakkert det livet jeg ikke har er, mens jeg velger bort sosialt samvær og tusler tilbake til ensomheten. Jeg har ikke baller til å gjøre meg sjøl vondt, og når jeg krysser veien på stadig mer utfordrende måter for å gjøre det lett for andre, går det som regel greit. Forrige gang jeg kjente hudkontakt er så lenge siden at jeg gjør alt for å gå på noen, men folk er jævlig smidige og smetter unna. Sola har endelig kommet fram igjen, og nå er jeg den eneste som fryser. Mon tro hvor vondt det hadde gjort å legge seg på t-banesporet. Jeg løper for å kaste meg ut foran, men rekker ikke fram før banen kjører opp og det er for seint.

Cirque du Soleil synger fint, men de høres på en måte litt klagende ut. Skjønner du? Jeg har mye å tenke på, takker pent farvel og går rolig mot t-banestasjonen. Når jeg kan gå aleine midt i veien, tenker jeg at jeg er akkurat som cowboyene i gamle, stilige filmer. Det er ingen som kan gå på meg midt i veien, for alle andre går på fortauet. Sola varmer meg i bakhodet, jeg ser opp og det er sånn himmel det pleier å være når man er på stranda og spiller volleyball. Asfalten er nybørsta og ren og det holder på å bli sommer. De siste meterne spurter jeg mot vognene, og slipper å vente et kvarter.