Kort, ineffektivt og intetsigende

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Når man velger lenketekster, fins det tre alternative strategier å gå for. Bare én av dem er den riktige måten å gjøre det på. At så mange gjør «feil» har en artig bivirkning. La oss ta det hele fra starten.

Her starer herligheten

Den mest brukte lenketeksten på norsk er kanskje «her». Denne lenketeksten brukes ofte av folk som ikke er vant til å skrive lenker. De kan formulere seg slik:

  • Se Facebook-profilen min her
  • Resten av artkkelen om korte, ineffektive titler finner du ved å klikke her
  • Les mer her

Strategi for HTML-vante

Folk som er vant til å skrive HTML, har gjerne lært seg å lage setninger som gjør at lenker kan plasseres på lenketekster som er beskrivende for innholdet lenken fører til. Eksempler:

I tilfelle du var i tvil: Ja, det er dette som er den «riktige» måten.

Ikke engang lenketekst

Å bruke «her» som lenketekst vitner i det minste om nyervervede Internett-skillz. Slike lenker kan tyde på at du nettopp har lært å lage lenker i det hele tatt. Sannsynligvis vil forfatteren snarlig avansere til beskrivende lenker, som vist over.

Verre enn «her»-lenker er reine URL-er, sakset uten filter fra adresselinja:

  • https://facebook.com/thomas.misund
  • http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/
  • http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/thomas.misund?utm_source=en-kilde&uvesentlig_variabel=uvesentlig_verdi&ganger=tre

Av og til er URL-ene klikkbare. Andre ganger ei. Noen ganger står det et par beskrivende ord i nærheten av lenka, men oftere kan man ikke se noen beskrivelse i det hele tatt.

Slike URL-er har svært sjelden noe i en brødtekst å gjøre. URL-er er ment for maskiner å lese – ikke for mennesker. Folk som limer inn URL-er i brødtekster må enten ha det veldig travelt, eller ha misforstått noe grunnleggende om hvordan hypertekst virker.

Bergens Tidende imponerer her

Grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er at Bergens Tidende tydeligvis har tatt konsekvensen av at så mange lenker til artikler om «her», og skrevet en artikkel om det:

Foto: Faksimile BT.no, natt til mandag 22. oktober

Her lurer jeg på hva som har gått galt. Jeg vil tippe at det har noe med overføring av saker fra papir til nett å gjøre.

Moralen er: Dersom mange nok lenker til en artikkel, vil noen før eller senere skrive den.

Magiske bilder i avisene

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Husker du i 2001, da du så den første Harry Potter-filmen for første gang? Noe av det stiligste fra den magiske verdenen var avisene med bilder som rørte på seg. Bildene rørte på seg!

Foto: IWDRM

Det er ganske enkelt å få et bilde til å røre på seg. Du husker vel det tidlige internettet, med irriterende loopende gifer som hovednavigasjon på personlige hjemmesider?

Vel, gifene trenger ikke være irriterende. De kan være magiske. De kan male stemninger og fengsle sinn.

Jeg er sikker på at hvis pressefotografene fikk i oppdrag å lage levende illustrasjonsbilder til nyhetssakene på nettavisene, ville de stått til laud.

Så hva venter dere på, Aftenposten? Nettavisene tar i bruk animasjon i annonsene, men aldri i egne illustrasjonsbilder. Hvorfor ikke?

Flere magiske bilder

Kake til 1 på 10 minutter

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Alle kjenner følelsen av å bare måtte ha noe godt. Den kan komme til avtalt tid, men den kan også komme uventa. Den kan komme snikende.

Når godtesuget kommer brått og øyeblikkelig, er det ikke alltid så greit å finne noe godt. Denne kaka er til de gangene man trenger noe å feite seg opp på med en gang.

Da jeg flytta på hybel og fant ut at jeg kunne spise hvor mye som helst av hva jeg ville. Denne kaka er til studenter og andre hybelboere med en nyoppdaget verden av søtsaker.

Kusina mi har godtestopp. Hun har derimot ikke kakestopp. Denne kaka er til henne.

Kake på 10 minutter. Én porsjon. Kjempeporsjon, må vite. Og nesten helt uten å lage oppvask!

Du trenger:

Ingredienser

  • 3 ss smør
  • 6 ss sukker
  • 1 egg
  • 6 ss mel
  • 1/5 ss bakepulver
  • 1/2 ss vaniljesukker
  • 2 klyper salt
  • 2-3 striper kokesjokolade

Dessuten trenger du én kjempeskål, to skjeer, en kniv og en mikrobølgeovn.

OK, la oss begynne.

Framgangsmåte

Putt smør og sukker i skåla. Jeg har bytta ut halvparten av sukkeret med demerarasukker, fordi det er godt. Brunt sukker er også godt. Så lenge det er sukker, er det greit.

Rør rundt med ei skje. Ikke så lenge, ikke så nøye.

Hvis smøret er hardt, hjelper det å putte skåla noen sekunder i mikroen. Bare pass på at det ikke smelter helt. Det trenger vi ikke.

Ha i egget og vaniljesukkeret. Jeg har laget meg vaniljeekstrakt som jeg kan bruke i stedet for vaniljesukker. Nam. Rør rundt igjen.

Ha i mel, bakepulver og salt. Det er her du trenger den andre skjea – til å ha i mel. Den første er jo klissete etter å ha blitt rørt rundt med.

Saltet lager en herlig kontrast til alt det søte, og gjør at man må ha mer av kaka når den er ferdig.

Rør fort rundt en gang til.

Bruk kniven til å dele kokesjokoladen i mindre biter. Ca. 4 biter per rute. Rør inn ca to tredeler av sjokoladen.

Putt resten av sjokoladen på toppen.

Et par minutter i mikroen på standard innstillinger, og BÆM! – så er du ferdig. Pass på at det er nok plass i skåla – deigen blir omtrent dobbelt så stor i mikrobølgeovnen.

Server med is og Nesquik eller sjokoladesaus.

Hvis du vil, kan du bytte ut sjokoladebitene med litt frosne bær. Eller noe annet godt, selvfølgelig.

Oppskrifta er tilpassa fra Picky Palate.

Gårsdagens avis på Internett

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Hva er verdien av gårsdagens avis? Det kommer helt an på hva du mener.

Verdien av å ha et fysisk eksemplar av gårsdagens avis er ikke stor. Den kan brukes til å fyre i peisen eller til å pakke inn fisk (dog ikke kommersielt; trykksverte er visst for skittent eller noe).

Verdien av å ha gårsdagens avis tilgjengelig et eller annet sted er derimot veldig stor! Riksarkivet samler på aviser – selvsagt gjør de det. Jobben deres er å lage et arkiv. Fordi arkiver er verdifulle.

Gårsdagens avis er verdifull, men ikke på en måte som gjør den salgbar.

Når vi nå slutter å bruke papiraviser, kan vi derfor slutte at det er viktig at gårsdagens avis er tilgjengelig på Internett. Aftenposten vil ikke kunne selge de gamle sakene, men at sakene har en stor samfunnsnytte. Det er viktig at de er der.

Jeg syns mediehusene har et samfunnsansvar i å la gamle saker være tilgjengelige gjennom søkemotorer som Google. Avisene har et ansvar i å ikke gjemme innholdet for eksempel bak betalingsmurer.

Problemet for avisene på nett er at folk ikke har noen incentiver for å betale for dem. Men sånn trenger det jo ikke å være! Det er jo ikke arkivet avisene selger, men nyhetsverdien av sakene.

Avisenes største aktiva er arkivet av gamle saker. Det må de gi bort gratis. Ingen vil betale for det, men det har stor verdi.

Avisenes fremste salgsfortrinn er derimot de nyeste sakene. Jeg skjønner ikke hvorfor de gir dem bort gratis. Folk vil helt sikkert betale for dem.

Aksjemarkedet har brukt forsinkelser som salgsargument lenge. Statistikk er tilgjengelig gratis, men gjerne med et kvarters forsinkelse. For et avishus ville det kanskje være fornuftig med en annen tidsgrense, men prinsippet kunne godt vært det samme.

Alle kunne lest alt innhold, men bare de som har abonnement kunne sett innholdet det første minuttet/kvarteret/halvtimen/timen/døgnet.

Hvorfor bruker ikke avisene en freemium-modell? Hva venter Aftenposten på? Finn en grense. Lag en forretningsplan. Tjen penger igjen.

Når papiravisene dør

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg har inngått et veddemål med en kompis av meg, Sindre, som er utdannet journalist. Vi er sterkt uenige om papiravisenes framtid. Innsatsen er en halvliter på byen (og hvis jeg taper, ei papiravis i tillegg).

Veddemålet går ut på om man kan gå til (det som i dag tenker på som) kiosken på hjørnet (Narvesen i 2012) for å kjøpe trykte og distribuerte utgaver av (det vi i dag mener med) dagspressen den dagen jeg fyller 60, det vil si 9. februar 2045.

Dagens avis, altså. 12 til 24 timer gamle saker og trykkverte på fingrene. Omtrent som i gamle dager.

Jeg tror dette vil bli vanskelig, har loggført veddemålet på Internett, og gleder meg til 60-årslaget. Sindre tror det vil bli lett, skal skrive ned en oppføring på papir, og er herved invitert.

Om å forandre verden

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Når folk eldre enn 25 år snakker om at de vil forandre verden, gjør de det ofte med en slags ironisk distanse. Alle veit jo at man ikke kan forandre verden – i hvert fall ikke et enkeltindivid.

Verden bare er der, den. Det hender jo at noen forandrer den, men da er det gjerne noe ekstraordinært som har hendt. Vanlige folk, som du og jeg, vi forandrer ikke verden. Det er statsministre og folk man leser om i avisa, det. Alle kan ikke være statsministre.

Å forandre verden er noe ungdommen tror de kan gjøre, men så vokser de opp og finner ut at de egentlig bare vil ha seg en vanlig jobb fra ni til fire, komme hjem, lage middag og gjøre fine ting med familien.

Den fine ungdomstida, tenker folk, da kan man være idealister, da har ikke hverdagslivet ennå kommet og lært deg hva som er hva og hvor det egentlig passer best at skapet står. Det er praktisk å ikke være idealistisk.

Nå som vi har blitt voksne, skjønner vi at det ikke er så enkelt. Det er ikke bare bare å virkelig utgjøre en forskjell for flere en en engere krets. Det skal noe til; det er ikke for alle og enhver; man skal ha litt flaks for å få til noe sånt.

Vel – til helvete med det. Selvfølgelig skal jeg forandre verden!

Porsjonskake i mikroen

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Dette er en matstatus som blei for lang for Twitter. Jeg er for oppmerksomhetssjuk til å bare bruke Google+, og jeg har egentlig lyst til å slutte å dele flere ting på Facebook enn absolutt nødvendig. Jammen godt jeg har en blogg, dere.

I dag har jeg laga meg ei kake. Eller en cookie. Eller en mellomting, kanskje. Det spennende med den er uansett at jeg laga den i skåla jeg skulle spise den av, og baka den i mikroen. Null oppvask utover skål og skje.

Så lessa jeg på med vaniljeis og spiste den mens den var varm. Det var både fornøyelig og gromt. Og sånn vant jeg i livet i dag også.

Før cookiekaka gjorde jeg det samme om og om igjen i et par timer før jeg forsto at jeg kunne erstatte meg sjøl med et ganske lite shellscript. Etter at jeg forsto det har jeg brukt store deler av dagen på å vente – og på å spise porsjonskake, da.

I tillegg har jeg satt en vaniljeekstrakt, sånn at jeg kanskje kan bruke den i stedet for vaniljesukker utover høsten. Jeg krysser fingra.

Oppdetering: Jeg har posta oppskrifta til den gode kaka.

En enkel historie om egg

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

I dag våknet jeg med selvpåført skallebank og begjærte egg. Dessverre visste jeg at jeg ikke hadde egg i hus. Derfor dro jeg til butikken for å kjøpe egg. Ikke mindre enn 18 egg kjøpte jeg.

Vel hjemme igjen lastet jeg eggene i kjøleskapet. Der var det ikke mindre enn 22 egg. Totalt var jeg derfor oppe i 40 egg og #denfølelsen. Jammen bra jeg er glad i egg.

Disse 22 egga lå alt i kjøleskapet. Som hevn for at de ikke sa fra, har jeg nå tilberedt noen av dem. Så får vi se om de av eggene som er igjen tør å prøve seg på noe lignende en gang til.

Nå har jeg laget meg en osteomelett med baconfett av noen av eggene, så jeg har bare 37 egg igjen. Mens jeg skriver dette nyter jeg omeletten i fred og i ro, med sideflesk og usaltet smør til. Det er ganske fornøyelig å spise egg.

Det lukter egg og bacon til frokost i morgen også.