Her skal jeg gjøre en stor greie ut av at vi har mye rart i skapet. Både Cheeze Balls og kaktus, sardiner, pasta i alle varianter og minst tre typer ost. Vi sulter ikke på noen måte, men vi har altså gått tom for mel. Jeg kjente meg som Sonja da posene hennes tok slutt. Vi har grovt hvetemel, maismel og solsikkefrø, men jeg hadde lyst på boller. Jeg blir nødt til å trøste meg med sukker. Vi har nemlig nærmere ti kilo. Kjøpt inn én av gangen.

Så får jeg lyst på sjokoladekake, av typen som er myk som en juninatt og smelter på tunga. På Internett fins massevis av oppskrifter, men stort sett bare for de som gidder å gå for å handle. After Eight, Bokka, kokos og magiske rotter. Sånt ligger ikke lenge i skapet her i gården.

Dermed er jeg pokka nødt til å lage min egen oppskrift. Yeai! Jeg plukker litt av det ene, og litt av det andre, hiver oppi mye som er søtt og godt (og litt ekstra sukker), og så plutselig tenker jeg: Hadde det ikke vært godt med…? Jeg leiter ei god stund. Finner til slutt det jeg var sikker på at jeg hadde. Putter litt i røra, smaker forsiktig? Himler med øynene og putter oppi litt til. Jeg har fått en ny hemmelig ingrediens.

PS: Dette postscriptet er mest av alt en utfording til Kristin. Denne posten inneholder en musikkreferanse til en norsk sang som tilfører posten en dobbeltbetydning. Allegorien er umulig – eller i alle fall svært vanskelig – å oppdage uten å ta referansen. Lykke til.

Det kriminelle mestergeniet tok kontakt gjennom en stor nettverksportal. Hattemannen ble umiddelbart grepet av lyst til å gjøre noe stort. Cellen var beredt selv uten ham, alt var klappet og klart. Det eneste han egentlig trengte å gjøre var å sørge for at rommet ble fylt av en søt duft. Fristelsen ble for stor. Belønningen for høy. En slik mulighet kunne rett og slett ikke tillates å passere forbi.

Dagen etter hadde konspiratørene pakket alt de trengte i anonyme pappkasser før de ankom møtestedet i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. En diskret entré ble besørget av muldvarpen. De hadde dårlig tid; det var mye som skulle gjøres. Tapeten skulle rigges. Bokhyllene finkjemmes. Hver justering av inventaret måtte ses opp mot en vurdering av hvor mye som kunne bli gjort i det skjulte. Teknikeren var sistemann på stedet, og la siste hånd på verket ved å sørge for bildedokumentasjon av aksjonen.

I alle mulige tolkninger var installeringen en vellykket operasjon. Ingenting ble oppdaget. Retretten til utkikksposten kunne tas med ro, og uten frykt for at noen skulle snuble over noe mistenksomt. Cellen hadde etterlatt seg en overhengende brannfare i form av åpen ild, men liten brann har som kjent aldri veltet stor tue, som mannen sa til kjerringa da hun kjøpte skurtresker. Ventetiden kunne begynne.

Spaningsarbeid hadde ikke vært det samme uten ballonger. Tiden fløy. Og gikk. Og holdt på å stanse opp. Teknikeren uttrykte en viss bekymring for at tiden ville strekke seg for langt for utstyret, men akkurat idét han hadde tatt på seg sin eminente hettejakkeforkledning og sto klar til å løpe over gårdsplassen – med en GSM-linje i hvert øre som nødsamband med spaningsposten og muldvarpen – for å spole tilbake filmen i kameraet, huket storfisken seg på kroken. Offeret var på vei inn døra.

Andre versjoner av historien fortelles av Iversen og Storrusten.

Det er godt å vite at jeg fremdeles har draget på 40 år gamle lesber. Det er godt å vite at jeg kan be pianomannen om musikk jeg liker, hvorpå han kan svare «I’d love to, but I’d be lynched!» og spørre meg «Are you a musician?».

Det er godt å vite at jentene spør kompisene mine om hva jeg heter mens jeg trekker luft eller står i barkø. Det er godt å vite at jeg kan bli spandert øl på når jeg er blakk. Det er godt å kunne bli kalt «hattemannen». Det er godt å kunne synge gode sanger og gå lange omveier på vei hjem.

Så hvorfor skulle jeg klage?

Et kapittel i livet mitt er forbi, og det markeres med ny blogg. Jeg tør være så freidig at jeg vil begynne med å spørre dere om hjelp, kjære lesere. Fortell meg noe om meg selv! Jeg ber dere hjelpe meg å lage en beskrivelse av meg, alle dere som har møtt meg eller vil si at de kjenner meg på annet vis. Jeg trenger ikke mye fra hver av dere. Oppgaven lyder:

Beskriv meg med ett ord!