Egentlig burde jeg skrevet en skikkelig fin post nå, med tanke på hva som skjer borte på Rølerbloggen, men det har seg altså slik at jeg sannsynligvis befinner meg under havnivå på dette tidspunktet og har dårlig med denne tiden. Nye besøkende henvises derfor til en serie jeg er fornøyd med fra før.
Jeg prøver ikke å kompensere for et eller annet, vel? (Arkivfoto: Karneval i Markveien, februar 2006)
Jeg tror jaggu jeg har blitt homo, jeg. Ikke at det er så gærent, det, men det kommer litt som et sjokk på meg.
Første tegn (jeg skjønner ikke at jeg ikke har skjønt det tidligere) var denne snasne e-posten som på forunderlig vis havnet i innboksen min takket være Sjave:
veit ikke. i utgangspunktet er jeg ikke särlig intresert, men jag kan kansje overbevises. det kommer ann pä hva du tenker deg. oss to, oss to og ei dame, oss to og to damer? jeg er ikke med pä tre gutter. si i fra hvis du finner noe som du synes ser innteressant ut.
Andre tegn var da min gode venn Jon spurte meg når jeg kommer hjem fra treskoenes og tulipanenes hjemland. “29. september,” svarte jeg pliktskyldigst, og jaggu noterer han ikke ned i kalenderen sin: 29. september: Thomas hjem, homosex, yay! med mange søte, små og rosa hjerter rundt.
Dette blir litt mye for meg på en gang, merker jeg. Mon tro om jeg kan avreagere på et eller annet vis?
I As We May Think fra slutten av andre verdenskrig skisserer Vannevar Bush hvordan han mener akademisk arbeidskapasitet bør utnyttes i tiden etter at krigen er over, når denne ressursen ikke lenger vil være bundet opp til å fremme militære interesser. Denne korte teksten vil på bakgrunn av en obligatorisk universitetsoppgave skissere hovedpunktene i artikkelen.
Et sentralt aspekt ved forskning er hvordan vi forholder oss til resultatet av den. Når stadig mer kunnskap samles, og stadig flere artikler skrives, blir det vanskeligere å holde oversikten. Derfor åpner Bush med å fremholde at forskningsinnsatsen bør rettes mot å skaffe til veie mer effektive måter å lagre og innhente kunnskap på, for på denne måten å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig. Gjennom resten av artikkelen skisserer han, fra hans historiske plassering i 1945, hvordan han ser for seg at dette kan gjøres mer effektivt.
Han tar generelt utgangspunkt i daværende kjent teknologi, og foreslår mulige veier utviklingen kan ta. Eksempelvis forespeiler han tørrfotografi, en større grad av fysisk komprimert lagring av informasjon og ikke minst assosiative koblinger mellom dokumenter. Flere av disse teoretiske konseptene har siden blitt realisert i praksis. Til eksemplene jeg har trukket fram kan vi i dag se på henholdsvis polaroid- eller digitalkameraet, moderne harddisker og hypertekst.
Hovedpoenget i artikkelen er en tankerekke som bunner i et argument om at vi bør gå bort fra å behandle informasjon som noe statisk, og gå over til å behandle det som noe dynamisk. Bush skildrer utviklingen av en memex hvor vi hyppig kan legge inn informasjon (for eksempel lagret på mikrofilm), knytte mnemoniske lenker mellom de lagrede dokumentene og slik enklere få oversikt over stoff om et gitt tema når vi trenger det. Slik vil forskning være lettere, og en positiv bieffekt er at så lenge informasjonen er lett å finne fram igjen, kan vi glemme den i alle tilfellene hvor vi interesserer oss for noe annet. En slik memex er skissert som et personlig hjelpemidddel som ikke skulle trenge større plass enn et vanlig skrivebord, og mine samtidige lesere vil øyeblikkelig kunne se likheten mellom en slik memex og våre personlige datamaskiner.
Budskapet er altså at det ikke er uoppnåelig å gjøre informasjon vi allerede besitter mye lettere tilgjengelig. Siden verdien av informasjon mangedobles når informasjonen er lett tilgjengelig, bør vi derfor sørge for å tilgjengeliggjøre den kunnskapen vi har.
Det er ikke til å begripe hvordan jenter i alle aldre kan si nei til denne karen. Det går meg rett og slett hus forbi hvorfor jeg fremdeles er singel!
For en stud. For en karisma. For et kupp!
På Nationaltheatret har de fått trivelige skopussere. Foto: Derek Bridges 
Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer på enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort “nei takk” holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?
Men! – skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.
“Nei, du må ikke gå,” roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. “Denne er på huset.” Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.
“Tusen takk!” utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.
Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.
“Arrivederci!”
Horetrynet loRdx har plutselig for lenge sida bestemt seg for at det holder å oppdatere én gang hvert tiår, så til gjengjeld tenkte jeg å prøve å dra til med litt hissigere ordbruk her inne. Bare for én gangs skyld. Dette er jo litt som å hoppe etter Wirkola – og før ham også, siden loRdx fremdeles har god tid på do av og til og dermed trykker ut noe av analen som er så brunt at vi er nødt til å le – og egentlig også samtidig som Wirkola, siden loRdx etter Murphys lov sannsynligvis sitter og driter ut eliteblogg akkurat nå mens du leser om ham.
Men jeg skal ikke la noe sånt stoppe meg, for jeg kan hemmeligheten, og jeg har tenkt å dele den med dere. Det fins nemlig bare én ting som kan toppe slik guddommelig uttrykt møkk, og jeg vil forkorte det É.T.s.k.T.s.G.U.M.. É.T.s.k.T.s.G.U.M. er ikke noe fnyse av, det vil få dere til å lese hele det altfor lange innlegget mitt med iver og intens glede, for dere merker det sjøl, mens dere leser:
Dere kan formelig lukte gørra som tyter ut av fiseringen på meg og blir til blogg her jeg sitter og trykker på samme måte som Kent – kongen av overdrivelser og fjaseprat om absolutt svært lite (for ikke å glemme porr, pupper og pisspreik) – og håper og håper at resultatet en eller annen gang kan bli en lang nok kabel til å kunne sendes av gårde gjennom tubene.
(Og senator Ted Stevens trodde han visste hvorfor tubene tetter seg.)
Her har dere endelig det tynnslitte poenget mitt – om det kan kalles noe poeng i det hele tatt: Den eneste måten man kan lage fyldigere tubefyll enn når man preiker piss om porno, pupper og forkortelser som ikke hjelper for noe, er å gjøre akkurat det samme samtidig som du nevner en kjent blogger i teksten.
Jada, det er sant, jeg innrømmer det: Dette er meta, men det er savne-Kent-meta, og du veit du digger det. Redd oss fra sånne som meg, Kent! Redd oss fra en Bloggrevy som fylles opp av fyllblogger som ikke kan fyllblogge som Kongen! Vi trenger en som deg til å fylle de begredelige livene våre med puppepreik igjen, og helst med en frekvens som skviser ut alt annet fra bloggaggregatorene.
Den siste tyntflytende dråpen jeg har igjen i toeren er ordet “slingrefitte”.
[bloggrevyen]
Uten å skryte altfor mye kan jeg med handa på hjertet si at jeg er litt over middels flink til å danse. Videre kan jeg se at dette kunne ha vært et bra kort å spille over til de keynesianske kreftene på kjøttmarkedet.
Just: Jeg er skikkelig flink til å danse, altså.
Arbitrær jente: Iiik *dån*
Likevel er det kanskje ikke helt den veien jeg har lyst til å gå. Jeg jobba som telefonselger i to hele måneder, og det var på en måte nok.
En kompis av meg har et sleskt smil og øyne som får deg til å drømme deg av gårde til den store dobbeltsenga hjemme på herregården hans. (Mangt et offer har våkna på den trange hybelen hans av at de ikke får plass til å ligge to ved siden av hverandre i senga uten at den ene detter ut.) Denne fyren er egentlig en ganske trivelig kar, og det siste året har han lagt til seg en vane når vi drar ut på byen sammen: Han forteller fremmede venninnepar om at jeg er flink til å danse.
Kompis: Ser du kompisen min der borte? Han er rågod på dansegulvet, altså. Han har jobba som danselærer og alt mulig.
Arbitrær jente: Iiik *dån*
Dette hendelsesforløpet er helt klart litt greiere. Jeg slipper unna å måtte skryte av meg sjøl, som er det jeg liker aller dårligst med sjekking, men jeg slipper ikke unna skryten i seg sjøl. En del av meg liker å tro at jeg syns det er flaut å være flink.
Drømmesituasjonen er at alle skal vite at jeg er flink til å danse med en gang de ser meg. Da kunne de jentene som setter pris på sånt komme og snakke med meg på eget initiativ.
Arbitrær jente: Han der borte er visst en rev på å danse.
Annen arbitrær jente: Å? Skal vi gå bort og spørre om de vil?
Her trenger vi altså litt merkevarebygging på høyt nivå. Til dette formålet har jeg en plan:
Løselig ad punkt 2: Siden 2005 har jeg mange ganger gnåla til alle vennene mine om at når jeg blir stor skal jeg ha egen dansegruppe og at vi skal sette opp prosjektarbeidforestillinger, sånn som vi gjorde på videregående. Hele tida har det vært sagt at det skal skje snart, altså. I morgen eller noe.
Nå er det bare to dager igjen.
Vi har audition [Facebook|Underskog|Teater Neuf] på torsdag, møt opp hvis du er glad i å danse og liker å stå på scenen.
Ambisjonsnivået er akkurat passe lavt, og det blir halvobligatorisk brusdrikking etter treningene. (De har lettbrus hvis du er på slanker’n.)
Chateau Neuf er huset sitt, altså.
[bloggrevyen]
Plan 9 from Outer Space er en hysterisk morsom film som ikke går an å plassere i noen sjanger. Ikke misforstå, den er skikkelig dårlig. Se den.
Vampira – den latterlige zombien.
Denne produksjonen fra 1959 har alt, reint innholdsmessig. Vi finner zombier som kan minne om Dracula, romvesener som kan minne om både X-files og Star Trek, vi finner politimenn og militære offiserer, flykapteiner og husmødre som sentrale rollefigurer – sammen med aliensa, så klart.
Toppen av kransekaka er imidlertid spesialeffektene. Det ska’ noge te’ for å vise flygende tallerkener i en 1959-film, altså, og noge er i denne sammenheng en snor de flygende tallerkenene kan henge i. Mange avslørende skygger, usannsynlig dårlig historiefortelling, feil i hytt og pine og ikke minst de flygende tallerkenene – jeg må si det en gang til: De flygende tallerkenene! – gjør Plan 9 from Outer Space til en høydare av ufrivillig morsomhet.
Hvis du får muligheten, se den på stort lerret. Husk øl og gode venner. (Takk til Cinema Neuf for visningen – det var en fornøyelse!)
[bloggrevyen]