Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Tusen takk for all fisken

Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.

Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.
Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.

Det er så mye å si, men så få ord å si det med.

Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.
Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.

Dere betyr så mye for meg.

Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.
Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.

Takk for alt.

As I went home on wednesday night…

… as drunk as drunk could be …

så jeg et rom som var jævligere enn noen gang før. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut dette. Det er vanskelig å finne veien fra døra til senga. Gamle matrester mugner mellom hauger av klær, viktige papirer, nyinnkjøpte skolesaker og tomme flasker. Det er en seriøs utfordring å orientere seg der hvor jeg sover.

Semesterstart medfører sene kvelder, sosialt kaos, akvariefisk som ikke får godt stell og en særdeles dårlig samvittighet. På toppen av det hele kan jeg ikke for alt i verden lokalisere telefonen min.

Hvis dette ikke blir semesteret hvor jeg tar meg sammen og blir en streiting, kommer jeg for alltid til å være fortapt. Likevel sitter jeg her, nylig ankommet, tidlig om morgenen, lurt opp i Stry, og lukter av gamle innrøykede lokaler og tåfis og er ikke streit i det hele tatt. Lurer på hvor den forbaskede telefonen er.

Jeg har forsovet meg til forelesninger, vært usjarmerende, bæsja på leggen i forsøket på noe langt mer attraktivt, trådt til som frivillig og avskrevet veldig fristende prosjekter. Motivasjon og moral trenger en grådig vekker.

Og hvis jeg ikke skjerper meg nå, går alt enda mer til helvete.

Jenta med de heite buksene, del III

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min fortid som Don Juan. Du får sikkert mer ut av den hvis du leser fra begynnelsen. Etter begynnelsen kommer sjølsagt også del II.

På tross av at jeg er en idiot som verken rydder eller leser bøker med et minimum av dybde i, på tross av at jeg kommuniserer de få, feile tingene jeg sier med krøll på tunga, på tross av at jeg eksperimenterer med ny mat og attpåtil glemmer desserten og på tross av at hun stiller i en klasse hinsides min usle rekkevidde, ler hun likevel høyt når jeg en sjelden gang sier noe som kan feiltolkes til å være dårlig humor, hun reiser seg likevel fra stolen under middagen, stiller seg bredbeint opp og bøyer seg framover med strake bein når hun skal plukke opp gaffelen fra gulvet, så jeg kan se skjørtet krype sakte oppover mens hun gløtter lekent mot meg som for å spørre: “Syns du rumpa mi er fin?”

Jeg tuller ikke med dere, hvert eneste ord er sant, dette skjedde, og jeg er sikker på at hun tok hodet mitt, som lå på skakke, med munnen halvåpen og siklende, som et rungende ja.

Etterpå satte hun seg i senga mi ved siden av meg, ville se på film og hun valgte en eviglang romantisk komedie og satte seg med vilje tett på meg. Dama viste alle tegn til å ville overse hvor teit jeg er, til å la meg ta henne med storm og kysse henne og holde rundt henne og la henne overta plassen til isbjørnen min, men neida, jeg gjør ikke det, jeg sitter der og holder fremdeles stort sett kjeft mens jeg blåser sigarettrøyk i fjeset på henne og stiller meg ut i det dårligste lyset som fins.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, for her blottlegger jeg bare hvor håpløs jeg er.
[bloggrevyen]
Finn ut av hvordan det endte i del IV, som kommer søndag klokka tolv. (Eg vil ikkje sjå en dråpe blod!)

Hvorfor jeg blogger

I det siste er det flere som har spurt meg hva jeg får ut av å blogge. Noen skjønner ikke at jeg bruker all denne tiden på det. Andre skjønner ikke at jeg kan være villig til å ta sjansen på å legge ut stoff som kan tenkes å sette meg i et dårlig lys. (Og hei, let’s face it, det skal godt gjøres å drive en personlig blogg over lengre tid og samtidig unngå alt som kan tenkes å slå ut negativt på omdømmet ditt.) Jeg har svart det samme til alle sammen.

For det første syns jeg dette er gøy. Jeg liker følelsen av hele greia. Når jeg skriver, får jeg lettere strukturert tankene mine. Det er godt å vite at disse tankene blir arkivert og kan hentes fram igjen; Det er mer enn middels stilig at mange andre er interesserte i å vite hvordan jeg tenker; Det er superstas å følge med på statistikken (As we speak er andel IE-brukere nede i 45 % Heia alternativene!)

For det andre trekker jeg fram det sosiale aspektet. Når jeg skriver sjøl, og samtidig leser det andre skriver, har det ganske mange likheter med et sosialt IRL-liv. Da vil noen argumentere med at det er teit å bytte ut et virkelig liv med et bloggeliv, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg har ordentlige venner som jeg fysisk henger med, en ordentlig jobb som jeg fysisk driver med, og så videre. Blogginga er ikke en erstatning, men kommer i tillegg. Samtidig kjenner jeg flere andre som også blogger uavhengig av blogginga, og jeg har også blitt IRL-kjent med folk gjennom bloggeland.

For det tredje har jeg aldri opplevd at noe fra bloggen har slått ut negativt for meg. Det er nok ikke vanskelig å finne opplysninger med en viss injurierende kraft her inne, men det er enklere å finne positive ting. Jeg vil påstå at summen av det som ligger fritt tilgjengelig om meg på dette domenet er av en positiv karakter. Bloggen har kommet opp som et positivt element på to jobbintervjuer.

For det fjerde liker jeg tanken av å selv ha kontrollen over hva du finner hvis du søker på navnet mitt i en vilkårlig søkemotor. Det er vanskeligere å drepe troverdigheten til Thomas Misund Hansen enn et vilkårlig navn. Hvis det er noe som viser seg å være svært uheldig for meg at folk finner fram til, kan jeg og ingen andre endre eller fjerne stoffet. Jeg er en Misund med kontroll.

For det femte velger jeg jo i stor grad sjøl hva som skal være her, da. Jeg kan gjerne innrømme at jeg legger fram ting annerledes på nettet enn jeg ville gjort ellers. Om du bare leser bloggen min, vil jeg ikke si at du kjenner meg ordentlig. Jeg publiserer ikke hele meg, bare de delene av meg jeg har lyst til. Dessuten liker jeg godt å krydre tekstene mine med kulturelle referanser, og jeg liker å omarbeide andres tekster, enten for å gjøre dem til mine egne, eller bare for å se hvem som først finner ut hvor dette stoffet egentlig kommer fra. På denne bloggen vil du finne både godt og originalt stoff. Dessverre er det som regel slik at det stoffet som er godt ikke er originalt, mens det stoffet som er originalt ikke er godt.

For det sjette er det veldig god skrivetrening for meg å på jevnlig basis knote ned ting jeg tenker på. Jeg la merke til det for første gang på eksamen i fjor høst: Der jeg tidligere hadde tatt meg fem minutter for å tenke på hva jeg skulle skrive, satt jeg heller i fem minutter og skreiv. Å skrive er en kunst, å blogge er learning by doing. Jeg blir sannsynligvis aldri noen stor forfatter, men nytteverdien av å ha lett for å uttrykke seg skriftlig  syns jeg likevel er åpenbar.

Alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd med å være tilstede her. Du veit hvor du finner meg.

(Leste du hele greia? Da har du kanskje også lyst til å abonnere på RSS-feeden min.)

Altfor seint – en aha-opplevelse og et «unnskyld»

I dag opplevde jeg en plutselig og intuitiv forståelse av virkeligheten, av hvordan det hele henger sammen og av hvorfor ting er som de er, utløst av en liten, enkel og tilsynelatende ubetydelig endring i hvordan jeg angrep problemet. Hva ville jeg ikke gitt for å ha kunnet se fra dette perspektivet for flere år siden?

Det har plaga meg lenge, det stemte ikke. Logikken var ikke bare ugyldig, den var rett og slett fraværende, sånn jeg så det. Det har noe å gjøre med at hvis du forandrer noe grunnleggende, blir alt på en annen måte; Hvis 1 og 1 plutselig er 1.5 i stedet for 2, da blir større problemer veldig mye annerledes enn det vi er vant til å forstå oss på. Gangetabellen ser annerledes ut.

Verden har åpna seg nå, og jeg kan se. Brikkene faller på plass. Endelig – men så altfor seint. Så dum jeg er. Tilgi meg, jeg visste ikke hva jeg gjorde. Jeg har oppført meg som en tosk.

Date

Jeg lurer på om du hadde blitt med meg på en date hvis jeg turte å spørre. Det kommer ikke til å skje på ei stund – ikke at jeg blir klar for dating, ikke at jeg tør å spørre, ikke at du blir med, ikke at vi lever lykkelige i alle våre dager. Men jeg lurer, jeg kjenner på hvordan det er å lure, og det er deilig. Å kunne kontrollere følelsene sine er en kunst, en kunst jeg kanskje har glemt litt, men jeg kjenner at jeg fremdeles har teken. Hvor dypt tør jeg falle? Kriblinga kan ta helt over, men bare hvis jeg lar den gjøre det.

Vi gutter er lært opp til at det er stygt å se på jenter, så jeg gjør som gutter flest: Ser, men later som om jeg ikke gjør det. Jeg har blitt ganske flink til begge deler. Du hadde nok ikke latt merke til det sjøl om jeg ikke la hele sjela i å ikke bli tatt. Jeg liker det jeg ser, du ser myk ut, akkurat passe squishy, sjøl om du er slank og veldreid. En perle for øyet. Det skulle ikke vært lov å distrahere folk på denne måten.

Tenk om vi skal på date! Jeg skulle drukket rødvin, tror jeg, kjent burgundersløret dekke hodet og øynene og munnen, tenkt tanker som forsvant og fada ut i tungheten. Kanskje du hadde hatt på deg en kjole. Du skulle snakka med meg, du skulle snakka mye og jeg skulle tenkt på det du sa, jeg skulle tenkt at det var fint og at jeg skulle ønske du kunne si litt til, og det hadde du gjort. Du er flink til å snakke, du er glup. Jeg digger deg.

Ei stund lurte jeg litt på om du var så glup at du ville tro at denne posten handla om deg, hvis du skulle komme til å lese den. Jeg slo det fra meg ganske fort. Du er ikke så forfengelig. Men jeg tror du tar referansen.

Det er en date som venter på meg 1. november, billettene blei bestilt i mars eller kanskje april, og jeg har de beste plassene i salen. Du er det eneste som mangler. Hvis du ikke finner meg før da, blir jeg nok litt skuffa, men noen blir nok med likevel, og de selger rødvin på Edderkoppen – det blir en bra kveld uansett. Hold av datoen?

Ei solbrent hand

Jeg har lyst til å begrave deg opp til halsen i sand, sånn at det eneste som er oppe i lufta er hodet ditt og ei hand. Så finner vi en venn som kan begrave meg også, også kan vi stå der i sanda og holde hverandre i hendene, bare du og jeg. Hadde ikke det vært fint?

Etterhvert hadde jeg nok sunget noen sanger, og du hadde syntes det var fint. I hvert fall i begynnelsen, helt til du begynte å irritere deg over at jeg aldri slutta å synge, og til slutt hadde jeg tatt hintet og latt være. Du hadde vært så sint på meg at du kunne slengt igjen ei dør, men du hadde jo ikke hatt noen dør, så da måtte vi blitt enige om at jeg var teit og at jeg skulle skjerpe meg i stedet. Du kunne hjulpet meg å skjerpe meg. Du er søtere enn sukkerlake når du senker brynene og skal være streng.

Hvis tidevannet kommer og tar deg, hvis flo og fjære sørger for å holde oss vekk fra hverandre, da møtes vi her i sanda. Du trenger aldri å bekymre deg, bare se bort i vannkanten; jeg skal vente her. Nedgravd. Kanskje noen kommer og snakker med meg av og til, så jeg slipper å være aleine hele tida, men jeg rikker meg ikke av flekken. Bare se etter sanda og ei solbrent hand.

Men hvis vi hadde vært flinke og begravd oss langt nok oppe på stranda – og det hadde vi nok, for vi pleier å være flinke sammen – da hadde vi nok stått der ei god stund. Og jeg hadde sikkert begynt å synge litt igjen, men du hadde sagt fra en gang til, og dette har vi snakka om før, jeg husker da det. Unnskyld. Det er vel på tide å bli voksen en gang. Jeg er ferdig med å synge nå, og jeg er best på skjerpings når vi er begravd sammen.

Det hadde sikkert kommet krabber og kløpet deg på nesa, men jeg skulle ha plystra, sånn at de kom og kløyp meg på nesa i stedet. Så skulle det ha flydd inn måker og spist krabbene til lunsj, og vi skulle stått der i sanda og holdt hverandre i hendene. Bare jeg og du.