Jenta med de heite buksene, del II

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min ville og eksentriske fortid som Don Juan. Les del I først, hvis du vil oppnå den komplette leseropplevelsen.

Det burde være unødvendig å si, men det gikk rett til helvete. Jeg tror ikke det kunne gått mer til helvete. Hvis vanlige stevnemøter kan gå til helvete, definerte dette stevnemøtet et nytt helvete for folk som er for slemme for å komme til helvete og fortjener et helvete som er varmere, mer pinefullt og har større mygg. Jeg kræsja og brant opp. Nå når jeg tenker over det, tror jeg ikke engang jenta som er aller heitest når hun har på seg bukser i det hele tatt fikk med seg at hun var på et stevnemøte, så dårlig gikk det.

Tidlig på kvelden gikk hun for den sedvanlige bokhylleinspeksjonen, hvor man prøver å finne ut noe om en person ved å se gjennom hva som står i bokhylla hans. For å i det hele tatt komme fram til bokhylla måtte hun først velte seg gjennom alt rotet mitt som lå på gulvet rett foran den: Ca. halvannen kubikkmeter med klær, tomme pappesker og gammelt kjøkkenutstyr. Deretter måtte hun flytte unna kartonger med sigaretter og ustrukturerte mengder med røkelsepinner og gaffateip før hun såvidt kunne skimte hyllas egentlige innhold: “Sex in the Suburbs” av Jennifer Skully, “Slik blir du husets herre” av Jon Almaas og et par tegneseriebøker. Jada, hun er litteraturviter, og du kan tro jeg imponerer med kvalitetsprosa(!)

For et inntrykk jeg må ha gitt, som var sliten og ikke sa noenting i løpet av hele kvelden – eller, det er ikke helt sant, av og til drista jeg meg til å svare på et spørsmål, og da svarte jeg ting som jeg syntes var skikkelig teit sagt. Hva er egentlig i veien med meg?

Heldigvis kan jeg angre lavmålssvarene nå, siden jeg tror hun leser her på bloggen innimellom. Alt det følgende er sjølsagt omtrent det motsatte av hva som datt ut av munnen min i øyeblikket:

Dementier

  • Indrefilet med bacon- og soppstuing er godt, men du må smake på den ovnsbakte kyllingen min en gang også. For øvrig har jeg bare laga stuingen akkurat sånn én gang før, så jeg har sikkert litt å gå på.
  • I håpet blir jeg aldri så gammel at kyss slutter å bety noe for meg. Jeg tror knapt jeg har holdt noen i hånda uten å mene noe med det, og hvis noen kysser meg, glemmer jeg det aldri.
  • Jeg skulle ønske vi hadde ei hytte i familien, som jeg kunne rømme til og være litt borte fra alt.
  • FTW kan godt bety For The World hvis du vil, det er egentlig mye finere enn For The Win.
  • Jeg veit ikke om jeg liker deg best når du er full eller edru, for jeg har aldri sett deg skikkelig full, men sannsynligvis liker jeg deg bedre når du er edru, med mindre jeg er full sjøl.

[bloggrevyen]
Finn ut hvordan hun reagerte på den usedvanlig teite oppvisningen min i del III, lørdag klokka tolv!

Jenta med de heite buksene, del I

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min ville og eksentriske fortid som Don Juan. Dette er begynnelsen.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, men jeg har vært på stevnemøte med ei jente som er så heit at alle vil ha sex med henne når hun har på seg dongeribukser. Tok mot til meg og sendte ei tekstmelding. Jeje, ei tekstmelding. Hadde jeg virkelig hatt motet, hadde jeg nok ringt, sjøl om hun ikke liker å snakke i telefonen.

Hun er trivelig – nei, mer enn det, hun er bra. Super. Jeg hadde ikke rygga. Hun er en sånn en som er så bra at hun ligger i en annen divisjon enn meg sjøl, hun er en av de uoppnåelig bra damene. Hun er søt når hun drikker øl med begge hendene, eller når hun snur for å hente ølboksen hun satte fra seg ute et sted fordi hun har ombestemt seg og har lyst på mer, eller når hun legger om stemmen når hun snakker med meg, men forklarer det bort med at det er søstera hennes på telefonen som hun snakker med annerledes stemme til. Hun er pen når hun ser på meg og smiler og forteller om hvor fint hun har hatt det i det siste. Hun er deilig når hun ler og viser meg hvordan hun viser fram formene sine når hun er full, og hun er heit når hun har på seg bukser. Hun er vakker når hun lener seg til siden og strekker seg etter telefonen. Hun er herlig når hun sier at hun skal sette på en sang og danse for meg, for deretter å sette på en sang og danse for meg. Og jeg har vært på stevnemøte med henne.

Fy faen, for ei dame. Jeg sier det igjen: Jeg hadde ikke rygga.
[bloggrevyen]
Finn ut hvordan det gikk i del II.

Å blogge eller ikke blogge: For personlig?

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Damer – jeg går rundt og tenker på dem. Jeg drømmer om dem når jeg slumrer på T-banen på vei til jobb, jeg faller hen til å stirre ut av vinduet og dagdrømme når jeg sikkert heller burde skrevet på et eller annet, jeg lurer på hvor de er når jeg spiser middag for meg sjøl eller når jeg har selskap av en koseisbjørn om natta. Det er jo ikke rart denne bloggen handler mye om jenter.

Ja, jeg sover med et kosedyr.

Jeg har altså et par pikehistorier på lager som fingrene formelig brenner etter å publisere på internettene, også lurer jeg litt, da, hvor mye man skal fortelle. Noen syns da det kan bli “for personlig” å utlevere seg over tubene, mens andre blåser en lang marsj. Begge sider er representert i dette kommentarfeltet. (Atter andre kommer fra søkemotorer, og vi veit jo hva slike folk er ute etter… Men slike gidder jo verken stemme eller kommentere, så de teller ikke.)

Det jeg lurer på er hvor mye jeg skal avsløre for dere gjennom bloggen.

[poll id=”2″]

Date

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg lurer på om du hadde blitt med meg på en date hvis jeg turte å spørre. Det kommer ikke til å skje på ei stund – ikke at jeg blir klar for dating, ikke at jeg tør å spørre, ikke at du blir med, ikke at vi lever lykkelige i alle våre dager. Men jeg lurer, jeg kjenner på hvordan det er å lure, og det er deilig. Å kunne kontrollere følelsene sine er en kunst, en kunst jeg kanskje har glemt litt, men jeg kjenner at jeg fremdeles har teken. Hvor dypt tør jeg falle? Kriblinga kan ta helt over, men bare hvis jeg lar den gjøre det.

Vi gutter er lært opp til at det er stygt å se på jenter, så jeg gjør som gutter flest: Ser, men later som om jeg ikke gjør det. Jeg har blitt ganske flink til begge deler. Du hadde nok ikke latt merke til det sjøl om jeg ikke la hele sjela i å ikke bli tatt. Jeg liker det jeg ser, du ser myk ut, akkurat passe squishy, sjøl om du er slank og veldreid. En perle for øyet. Det skulle ikke vært lov å distrahere folk på denne måten.

Tenk om vi skal på date! Jeg skulle drukket rødvin, tror jeg, kjent burgundersløret dekke hodet og øynene og munnen, tenkt tanker som forsvant og fada ut i tungheten. Kanskje du hadde hatt på deg en kjole. Du skulle snakka med meg, du skulle snakka mye og jeg skulle tenkt på det du sa, jeg skulle tenkt at det var fint og at jeg skulle ønske du kunne si litt til, og det hadde du gjort. Du er flink til å snakke, du er glup. Jeg digger deg.

Ei stund lurte jeg litt på om du var så glup at du ville tro at denne posten handla om deg, hvis du skulle komme til å lese den. Jeg slo det fra meg ganske fort. Du er ikke så forfengelig. Men jeg tror du tar referansen.

Det er en date som venter på meg 1. november, billettene blei bestilt i mars eller kanskje april, og jeg har de beste plassene i salen. Du er det eneste som mangler. Hvis du ikke finner meg før da, blir jeg nok litt skuffa, men noen blir nok med likevel, og de selger rødvin på Edderkoppen – det blir en bra kveld uansett. Hold av datoen?

Død

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Plantene mine har en tendens til å – hmmm… hva skal jeg si? – visne og dø. Litt seinere spretter de nye knopper. Akkurat nå er vi inne i en visne og dø-periode, og jeg tar det hardt.

For ikke lenge sida var dette fredslilja mi: Fredslilje på studenthybel

…og sånn ser den ut nå:

Andre plantevannere mener slike planter bærer dramaqueen-preg. Jeg tror jeg må si meg enig. Det store spørsmålet er hvorvidt den vil reise seg igjen denne gangen. Akk, den som bare var en plantekjenner. Jeg skjønner meg ikke på dem, jeg.

Kommentarfeltet er åpent for innspill og gode tips.

Semesterstart

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

StudentWeb er et system jeg var skikkelig glad i. Jeg trodde jeg hadde gjort riktig, men jeg bæsja visst på leggen og tissa i buksa på en gang, og nå slipper jeg ikke inn på bedriftsøkonomikurset jeg hadde gleda meg til.

Heldigvis syns folk at jeg er flink til å snakke for meg. Det er visst en pest og en plage, sier folk, men i alle fall går det av og til an å bruke det til noe fornuftig. Seniorkonsulenten tok i mot meg etter en lang lunsj, og jeg forklarte at jeg var en idiot og at han kunne gjøre livet mitt bedre. Vi blei enige om at fakultetet jeg går på er skikkelig teit og har gjort det vanskelig for meg, og han skulle snakke med noen og se hva han kunne gjøre. Forhåpentligvis går det bra, men han kunne ikke love noe.

Så jeg stikker bort til fakultetet mitt igjen, smiler litt, finner et bord og bestiller en Flørt. I det jeg betaler, kommer det plutselig søte jenter fra overalt og sier hei. Kanskje dagen blir fin likevel. Vi får se hva fire timer bacheloroppgave gjør med dagsformen.

Jeg rømmer litt mer hver gang

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

“I want to see mountains again,” tenkte jeg, og et kvarter seinere reiste jeg min vei uten å si fra til noen. Nå har det gått ti dager, og jeg har fått den første telefonsamtalen fra Østlandet sett bort fra den nærmeste familien. Jeg sov da du ringte, Mad, sorry.

Litt seinere blei det ananasbrus, voksenbrus og raketter. Det blei oppturer og nedturer. Det blei Romsdal og Trøndelag, folk som ville snakke og folk som ikke ville snakke, fest og hjertesyk farmor.

For lenge sida, før mobiltelefon og Internett, da kunne folk haike gjennom Europa, og de var sjølstendige. Folk som var på tur måtte klare seg sjøl, de hadde ikke noe valg, de kunne ikke ringe hjem og få noen til å ordne noe, de var borte til de kom hjem igjen. Det er ikke sånn lenger. Det blir ikke sånn igjen, heller, ikke hvis man prøver en gang, for jeg hadde telefonen i lomma, og hvis jeg ville ha tak i noen, så ringte jeg, og hvis noen ville bli hatt tak i, så svarte de.

På flyet, ved døra, sto det at jeg var ett skritt unna vektløshet.