Spotify (Unlimited) vs. Google Play Music (All Access)

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

De siste dagene har jeg veksla mellom å bruke Spotify og Google Music. Hva er best? Her er mine erfaringer.

Jeg har akkurat begynt å prøve Google Music, men kjenner derimot Spotify godt fra før. Jeg fortsetter å veksle mellom tjenestene inntil videre, og vil kanskje oppdatere artikkelen eller skrive en ny etter hvert som jeg legger merke til nye ting, eller rett og slett ombestemmer meg.

Utvalg

Både Spotify og Google Play ser ut til å ha dekket det meste ut av boksen. Noe musikk, så som for eksempel The Beatles, mangler dog begge steder. Begge tjenestene lar meg fikse probemet på egen hånd.

Spotify lar meg spille lokal musikk. Google Music lar meg laste opp musikken og streame den ned igjen på lik linje med annen musikk. Du kan laste opp maksimalt 20 000 sanger. For å sette det i perspektiv: Jeg spiller ca. 10 000 sanger i året, og den samlede .mp3-samlingen min består av 21 399 forskjellige spor.

Ulempen med lokal musikk er at jeg ikke nødvendigvis har den med meg overalt. Jeg har ikke montert hjemmedisken min med komplett The Beatles-kronologi og favorittinnspillingen av Mozarts Requiem på jobb. Derfor er det bare Google Music som gir meg «Tuba Mirum» overalt.

Ingen av tjenestene klarer å skille mellom forskjellige artister med likelydende navn. Oslo-bandet Tim og Kentucky-bandet Tim oppfattes begge to av både Google Music og Spotify som én og samme Tim.

Resultatet må være at Google Music ligger såvidt foran.

Grensesnitt og avspilling

Spotifys grensesnitt ligger i fingrene etter fem og et halvt års indoktrinering. Jeg er vant til det. Google Musics grensesnitt er litt uvant til å begynne med, og jeg trengte et par dager på å venne meg til det.

Når sjokket over å bruke noe annet har gitt seg, har Google Music noen klare fordeler: Spilleren er native HTML5, og kan derfor brukes overalt, helt av seg sjøl. Den bruker stilige bransjestandarder – blant annet bruker den ARIA for å gjøre kontrollene mer tilgjengelige.

Ja, Spotify har også en nettspiller. Den kan gjøre nesten alt spillerne for Windows, MacOS og Linux kan gjøre, men mangler fremdeles ting som f.eks. spillelistemapper. Ikke at Google Music har spillelistemapper, da. Det trengs.

Spotify har en «special play»-knapp, som de selv kaller det, som kan la deg ta en lytteprøve av en sang uten å begynne å spille den på ordentlig. Jeg merker at jeg savner den hos Google Music.

Hvis du bruker Chrome, har Google Music en minispiller som kan integreres sømløst i nettleseren, gi push-notifications etc.

Google Music har selvsagt støtte for Chromecast! Hos Spotify er denne saken foreløpig merket wontfix.

Foreløpig uavgjort.

Spillelister

Spotify har alle spillelistene jeg har laget siden 2008. Det er fem og et halvt års investering i samlingene mine. Jeg kan jo lage spillelister i Google Music også, men da må jeg begynne helt på nytt.

Dette veier tungt i retning av å forbli på Spotify, siden jeg bruker det fra før.

Her passer det med et nikk til Wimp, som har implementert muligheter for å eksportere/importere spillelister mellom tjenester som streamer musikk. Googles retorikk legger vekt på at brukerne skal eie sine egne data, derfor hadde jeg også forventa slik funksjonalitet her.

Deling

Jeg liker (stort sett) å fortelle folk hva jeg hører på. I alle fall de som bryr seg, og i alle fall hvis jeg ikke hører på noe jeg skammer meg over å høre på.

Spotify har innebygde sosiale greier. Enkle innstillinger for å skru av og på automatisk deling av hva jeg lytter til med andre Spotify-brukere, Facebook-venner og/eller min personlige favoritt: Last.fm.

Google Music scrobbler ikke til last.fm. Alt jeg har funnet hittil er en delingsknapp så jeg aktivt kan dele med Google+-sirkler. På nettbrettet kan jeg bruke Simple Scrobbler, i nettleseren har jeg ikke oversikt over alternativene ennå.

For å ha sagt det med én gang: Det er stiligere å dele ting på Google+ enn å dele ting på Facebook. Men det er noe jeg må gjøre aktivt. Dessuten føyer det seg ikke til statistikken over lyttevanene mine på tvers av musikkspiller siden 2007.

Soleklar seier til Spotify. Innebygget støtte for last.fm er et must.

Personvern

Det er likevel ikke all musikk jeg deler med glede. Jeg jukser litt sånn. Hvem trenger vel å fortelle hele verden at de må ha Rebecka Black på repeat for å få sove?

Hvis jeg bruker Spotify, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til grunnleggende data fra Facebook-profilen min, hele vennegrafen fra Facebook og oversikt over hvem jeg følger på Spotify.

Hvis jeg bruker Google, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til e-posten min, kalenderen min, hele følgegrafen fra Google+, hele innholdet i bloggen min og sikkert en hel masse jeg har glemt.

Google veit mest om meg. Når vi snakker personvern, er dette et klart argument for å bruke noe annet.

Pris

Google Music koster meg 79 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som begynner å abonnere før 31. april. Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Google Music, tror jeg. Jeg har ikke funnet ut hva den inkluderer ennå.

Spotify koster meg 49 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som gidder å søke i hjelpesidene til Spotify for å finne ut hvordan man velger et «Unlimited»-abonnement i stedet for et «Premium»-abonnement. (Det følger ikke med offline lagring, men det trenger du sikkert ikke hvis du har ei ålreit datapakke i telefonabonnementet ditt. Jeg mistenker også at Spotify holder på å fase ut denne abonnementstypen, og gruer meg til dagen jeg må betale fullpris igjen.) Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Spotify. I gratisvarianten betaler du ved å høre på reklame av og til. Det er ikke så gærent hvis du blir vant til det. Reklamen er sjeldnere enn på radio. Den kommer også alltid mellom hele sanger, så den burde være mindre irritere enn for eksempel TV-reklame.

I sum

Jeg skal fortsette med begge tjenestene i alle fall til prøveperioden min hos Google Play går ut i slutten av april.

Knepen ledelse til Spotify foreløpig.

Oppdatering i etterkant

Det viser seg at gratisversjonen til Google Play Music lar deg spille alle de egne sangene dine, altså de du eier, mens det som koster penger er å spille «alle sangene i verden», sånn som hos Spotify. Det jeg har endt opp med, er å bruke Spotify. En sjelden gang i mellom bruker jeg Google Play Music, men da til å spille mine egne sanger fra mp3-biblioteket mitt pre-Spotify.

Det er altså fremdeles bare Spotify-abonnementet som blir betalt her i gården.

Du ville ikke stjålet en veske #spectrial

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

ABBA-medlemmet Björn Ulvaeus har ikke helt skjønt det. «Är det så förbannat besvärligt att betala för sig?» spør han på Newsmill, og blir sitert i VG.

Jeg er helt enig, jeg. Virkelig. At det skal være så utrolig vanskelig å betale for seg! Det har gått 15 år siden det kommersielle internettet slo gjennom, og enda veit jeg ikke hvor jeg kan kjøpe en sang jeg liker samtidig som jeg slipper DRM og annen drit. Jeg veit ikke om noen streamingtjenester som kan ta over for den gode, gamle videosjappa på hjørnet. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig. De såkalte kriminelle får det jo til?

80 % av VG-leserne laster ned filer, og disse vil enkelte bøtelegge. Henger det virkelig på greip at 8 av 10 nordmenn er kriminelle?

Når over halvparten av befolkningen bevisst går inn for å bryte loven, da er det loven det er noe gærent med, og ikke folket. Heldigvis er det jo sånn at det er de folkevalgte som bestemmer lovverket, så dette lukter lovendring lang vei. Kunnskapsministeren er alt på gli.

Det som har skjedd i praksis, i økonomiske termer, er at åndsverk har gått fra å være et privat (rivaliserende, ekskluderende – tenk blomsterpotte) til et kollektivt (ikke-rivaliserende, ikke-ekskluderende – tenk fyrtårn) gode. I gamle dager trykte man opp plater. Det kostet en hel del, og teknologien for det var ikke tilgjengelig for folk flest. Når man hadde kjøpt ei plate, kjøpte man et fysisk produkt, og naboen nøt ikke godt av det, for du hadde bare kjøpt ett eksemplar. I dag er virkeligheten annerledes. Det koster ikke forbrukerne ei krone å mangfoldiggjøre låtene de liker lenger. Dermed trenger vi heller ikke plateselskapene til å trykke opp platene for oss.

«Men hva med musikerne, da? De skal jo ha betalt for jobben sin!» tenker du kanskje. Omtrent 10-15 % av nordmenn tenker den tanken, og stopper der. Hvordan kan musikerne tjene penger hvis de ikke kan selge plater?

Klassisk økonomisk teori forteller oss at det blir produsert altfor lite av kollektive goder (tenk fyrtårn – og nå også musikk!) hvis disse legges ut for salg på helt vanlig måte. Hvilken kaptein vil vel betale fyrbøteren fyrvokteren for å lyse opp sjøen, hvis han kan ta sjansen på å være en gratispassasjer for alle de andre kapteinene som også må betale for lyset? Derfor, sier økonomien, skal vi gi det offentlige i oppgave å betale lønna til fyrbøterne fyrvokterne (og musikerne?).

«Kunstnerlønn! Æsj,» snøfter høyresida og stikker tunga enda litt lengre opp i rumpa til Adam Smith. «Vi må jo regulere dette i markedet!» Plateselskapene er helt enige, de liker markedet, de har tjent seg rike på markedet, men nå har det plutselig vendt seg mot dem, for musikk har blitt et kollektivt gode, og økonomene sier at det er umulig å tjene penger på å selge kollektive goder. Hva skal de gjøre nå? Omtrent her står debatten i dag.

Velkommen til verden, plateselskaper og filmindustri! Dere er nødt til å tenke alternativt! Da teorien om offentlige goder blei utforma på 1800-tallet en gang, viste det seg at fyrtårn i England ble drevet i det private markedet. Hvordan i all verden kunne det skje? Vel, fyrbøteren fyrvokteren tjente ikke lønna si fra kapteinene, men fra eieren av havna som lå i nærheten… Om han ikke fikk betalt, skrudde han bare av lykta, og skipene seilte forbi. I likhet med resten av dagens teknologibransje er plateselskapene nå nødt til å tenke seg om for å finne en inntektsmodell som funker.

(On a sidenote – en kompis av meg skrur sammen et operativsystem som har fått ganske mange brukere – noen som har noen idéer om hvordan han kan tjene penger på det?)

Noen som har lagt merke til at konsertbilletter har blitt dyrere i det siste, forresten? Jeg syns å huske at en billett til Roskilde Festival kostet 1050 norske kroner i 2004. I år koster det 2095 norske kroner. Kanskje du skal prøve å opptre litt mer igjen, Björn? Du ønsker deg passiv inntekt – er det så förbannat besvärligt å faktisk jobbe inn lønna?

Roskilde 2008: Det nærmer seg

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg er ikke spesielt flink til å finne ny musikk. Jeg hører mye på det jeg har hørt på før, jeg. Det er det ene.

Konserter er fine å gå på. Snart er det mange av dem i Danmark. Mer spesifikt tenker jeg på Roskilde. Spesielt fint er det hvis man har hørt sangene før. Det er det andre.

Så… jeg vil gjerne ha hørt gjennom de nyeste albumene til de fineste artistene, men jeg kjenner ikke artistene fordi jeg går rundt og hører på gamle ting i stedet. Det er her dere kommer inn, for jeg trenger anbefalinger.

Hvilke band på denne lista er det verdt å få med seg, og hvilke kan jeg ikke gå glipp av?

Åtte dager, elleve timer og fem minutter igjen.

Stereo 2 – russen i Oslo er snille og greie

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Det er ikke bare bokhyllestereoen min som lager lyd for tida. Jeg bor nemlig ikke langt unna Sognsvann, hvor russen har for vane å samles.

Nå nettopp ble det litt for mye. De stoppa bussen ved parkeringsplassen på Fjellbirkeland med volumet stilt inn på 11, rett utafor blokkbebyggelse hvor det bor mange, mange mennesker, deriblant meg. Jeg har blitt en gammel kjiping og en festbrems, og siden jeg likevel ikke fikk sove, bestemte jeg meg for å stå opp og gå for å snakke med dem.

De var ikke vanskelige å be, men dempa musikken med en gang, og kjørte vekk før de satte opp volumet igjen. Identiteten min som ung og festglad har derimot fått en knekk. Der inne under lokkene finnes kanskje et aldri så lite grått hår. Hvor skal dette ende?

Musikkens bakside: Øreplugger og headsets

Publisert
Skribent
maximilian

I dag vil jeg gjerne fortelle et par ting om øreplugger og headsets. Dette er to av de verste oppfinnelsene noensinne, og oppfinneren burde vært skutt.

Ikke misforstå meg nå, jeg digger musikk. Musikk er en bra greie, akkurat som jenter og whiskey. Poenget er at det ikke gir noen mening å høre på musikk alene. Musikk skal være i rommet, mellom for eksempel deg selv og jentene og whiskeyen.

Headsets og øreplugger, derimot, er bare isolerende, og setter deg ut av stand til å kommunisere med folk rundt deg. Musikk er bra for deg, musikk for bare deg er på trynet. Punktum.