Jentebad vs. Thomas

Jeg er en enkel sjel. Jeg bruker én type såpe, har to sett med ukesokker og er glad i fett og sukker. Jeg liker når folk ikke legger noen kluter mellom. Alt i alt er jeg en minimalistisk sjel som liker å ha en minimalistisk verden rundt meg. Skjebnen har innhenta meg på et baderom av en motsatt karakter.

En av disse dagene hvor voksenbrusen fikk overtaket på meg, lot jeg en anonym prinsesse dekke den ene underarmen og begge hendene mine med penneblekk. I dusjen hennes dagen etter oppdaga jeg til min store fortvilelse at dette penneblekket ikke forsvant ved hjelp av den såpa jeg har pleid å stjele. Etter en rask inspeksjon av prinsessedusjen fant jeg heldigvis et verktøy jeg antok var til å vaske seg med, og fant ut at hvis jeg gjorde nettopp det, forsvant pennemerkene. Jeg syntes jo det svei litt, men hvis prinsesser kunne tåle slikt, måtte jo jeg også. (Skal jo være mann, må skjønne!) Litt seinere på dagen fikk jeg forklart at slett ikke alle prinsesser velger å skrubbe bort pennemerker med en fotfil i metall.

Jentebad 1 – 0 Thomas

Dagen etter skulle jeg atter en gang dusje, heldigvis var den fremdeles anonyme prinsessen i gang med å gjøre seg enda vakrere og dermed innen kommunikasjonsvidde denne gangen.

Thomas: Du, prinsesse?
Prinsessen: Ja, kjære?
T: (holder en rar og uidentifisert tube synlig over dusjkabinettet) Hva er egentlig den her til?
P: Det er en ansiktssåpe.
T: Å. Trenger jeg den, da?
P: (Tør ikke svare.)
T: Okei, da lar vi være. Men… (finner en annen rar ting og viser den fram) Hva med denne?
P: Det er en hårkur!
T: Den trenger jeg i alle fall ikke. Og denne?
P: Peeling!
T: Aha! Så det var den jeg skulle brukt på henda i går! Disse, da?
P: Balsam og en annen type balsam, barberskum, fuktighetskrem og hårfarge! Og i hylla under finner du en etterbehandlingskur, intimsåpe for ham, intimsåpe for henne og alfa og omega med nektar og ambrosia!
T: Hvorfor har du fuktighetskrem i … Nei, veit du hva, jeg gir opp. Har du noe sjampo et sted?
P: Nei, sorry, det er tomt.

Jentebad 2 – 0 Thomas

Min hemmelighet: Det er farlig, det

KysselepperDet er noe jeg ikke har fortalt deg, og jeg tenkte du skulle få lese det her, sånn for å understreke hvor hemmelig det er. (Du kan jo ikke få vite det , så jeg slipper ikke teksten ut gjennom tubene før om ei stund. Du kan få lese den når det hele er bittelitt på avstand.)

Jeg liker deg skikkelig godt, og jeg er skikkelig redd for at det skal gjøre skikkelig vondt.

Det er derfor jeg drøyer så fælt. Det er derfor jeg ikke kysser deg så snart jeg ser muligheten; det er derfor jeg beveger meg så forsiktig. Jeg må venne meg til tanken om at det sannsynligvis ikke vil vare evig først (det er noe drit), venne meg til tanken om hvilket behov jeg er redd for at jeg dekker.

Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at det i alle fall kommer til å gjøre vondt dersom jeg ikke gjør noe i det hele tatt. Dessuten er det i denne sammenhengen bedre å angre på noe gjort enn noe ugjort, så jeg skal kysse deg nå snart. Lover.

Hei, Lea, jeg heter Thomas

Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”

Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Den skopussende utlendingen

Skopussesaker på stol. Svart/hvitt.

På Nationaltheatret har de fått trivelige skopussere. Foto: Derek Bridges Creative Commons License

Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort “nei takk” holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?

Men! – skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.

“Nei, du må ikke gå,” roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. “Denne er på huset.” Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.

“Tusen takk!” utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.

Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.

“Arrivederci!”

5 trinn til det perfekte liv

Dette er min slagplan for hvordan jeg skal oppnå det perfekte liv. En ugjennomtenkt (men likevel forbaska god) slagplan som er åpen for store forandringer underveis.

Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “livserfaring”, og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “faglig dyktighet”.

Thomas og byråkratjentene.
Jeg velter meg i livserfaring.

Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.

Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.

Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.

Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.

Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!