Jeg har ikke posta her så mye i det siste, og grunnen til at jeg tar det opp er for å varsle at nå skal det til å bli verre. Hvis du er avhengig av å henge med på Bare Thomas, er det strengt tatt ditt problem, og ikke mitt. (Heldigvis er det ikke potensielt veldig mange av dere. Jeg er en ytterst beskjeden mann med ytterst få lesere.) Likevel er jeg så gavmild at jeg gir dere denne forklaringen.
Nå er det ingen som har skrevet stygge ting om meg, ingen som har tatt noe personlig, ingen som vil oute meg eller noe annet vræl heller, så noen vil kanskje lure … hvorfor?
Vel, den aller enkleste måten å fortelle noe slikt på er … kanskje alt annet enn denne. Her bables det, jeg ser den, og derfor har jeg nå tenkt til å oppsummere poenget enkelt og greit: Jeg og 6 andre har valgt å holde en blogg i live i en måned som løsning på ei oppgave vi har fått[sic!] i et fag ved universitetet. Jepp, det er ei smooth oppgave; jepp, det er et smooth emne; jepp, jeg tror jeg har lært meg å bruke semikolon.
Poenget er at jeg ikke ser for meg at jeg gidder å bruke energi på to steder samtidig. Tøffe kaker.
Huk tak i RSS-pølsa vår for å finne ut hvordan vi ror i land prosjektet, eller den som dekker bare mine poster hvis du er sær eller jeg er kul eller noe sånt.
