Over de siste åra har jeg bygga meg opp en fin illusjon, en illusjon og en livsløgn som har gjort meg til et blidt og optimistisk menneske, nemlig at man kan dele hele seg med hele noen andre. Det er en ganske ålreit drømmeverden på en rosa sky som tok meg omtrent fire år å konstruere. Gradvis lot jeg mindre og mindre av meg sjøl være bare for meg sjøl, og i juni(?) i fjor slapp jeg det siste lille taket og løfta den venstre lillefingeren fra barren for å se om jeg hadde balansen uten noe eget å holde meg fast i. Man kan ikke slippe hvis man tror at man faller.
Når man slutter å tro på noe så fint er det naturlig å bli lei seg. Venner er en bra ting. Men ingen venner kan komme helt inn i den innerste lille sirkelen hvor det ikke er noen hemmeligheter og uoppdaga kuriositeter igjen. Jeg har hatt andre jenter seinere, men ingen lenge nok til at vi har kommet så nært på hverandre at vi har visst alt om hverandre.
Ingen andre kjenner meg så godt som hun gjorde, og sjøl om ting kommer til å bli bedre enn det var i sommer, har vært i løpet av det siste året, er i dag, vil det likevel fra nå være et lite sted bare for meg. Det er ikke så fint som det høres ut som. Jeg foretrakk å dele da jeg kunne velge.
