Man skal snakke sant. Hvis ikke lyver man, og det er ikke pent.
Man skal holde løftene sine. Hvis man ikke holder løftene sine, snakket man ikke sant da man laget dem, og det er ikke særlig pent.
Man skal oppføre seg som folk. En eller annen gang har man eksplisitt eller implisitt lovet foreldrene eller besteforeldrene sine at man skal oppføre seg som folk, så hvis man ikke oppfører seg som folk, bryter man løftene sine, og da lyver man. Det er ikke pent i det hele tatt.
Ny personlig rekord i lengste lunsj: Fem og en halv time. Uvane. Dårlig karma. Tegn på latskap og generell døgenikthet. Til mitt forsvar skal det sies at det var uhyre sosialt, og at jeg brukte hele dagen på skolen.
StudentWeb er et system jeg var skikkelig glad i. Jeg trodde jeg hadde gjort riktig, men jeg bæsja visst på leggen og tissa i buksa på en gang, og nå slipper jeg ikke inn på bedriftsøkonomikurset jeg hadde gleda meg til.
Heldigvis syns folk at jeg er flink til å snakke for meg. Det er visst en pest og en plage, sier folk, men i alle fall går det av og til an å bruke det til noe fornuftig. Seniorkonsulenten tok i mot meg etter en lang lunsj, og jeg forklarte at jeg var en idiot og at han kunne gjøre livet mitt bedre. Vi blei enige om at fakultetet jeg går på er skikkelig teit og har gjort det vanskelig for meg, og han skulle snakke med noen og se hva han kunne gjøre. Forhåpentligvis går det bra, men han kunne ikke love noe.
Så jeg stikker bort til fakultetet mitt igjen, smiler litt, finner et bord og bestiller en Flørt. I det jeg betaler, kommer det plutselig søte jenter fra overalt og sier hei. Kanskje dagen blir fin likevel. Vi får se hva fire timer bacheloroppgave gjør med dagsformen.
Linux er superkult fram til man plutselig har det travelt og er nødt til å innse at ingen av operativsystemene man har installert vil starte opp når man trenger tilgang til dokumentene sine.
«I want to see mountains again,» tenkte jeg, og et kvarter seinere reiste jeg min vei uten å si fra til noen. Nå har det gått ti dager, og jeg har fått den første telefonsamtalen fra Østlandet sett bort fra den nærmeste familien. Jeg sov da du ringte, Mad, sorry.
Litt seinere blei det ananasbrus, voksenbrus og raketter. Det blei oppturer og nedturer. Det blei Romsdal og Trøndelag, folk som ville snakke og folk som ikke ville snakke, fest og hjertesyk farmor.
For lenge sida, før mobiltelefon og Internett, da kunne folk haike gjennom Europa, og de var sjølstendige. Folk som var på tur måtte klare seg sjøl, de hadde ikke noe valg, de kunne ikke ringe hjem og få noen til å ordne noe, de var borte til de kom hjem igjen. Det er ikke sånn lenger. Det blir ikke sånn igjen, heller, ikke hvis man prøver en gang, for jeg hadde telefonen i lomma, og hvis jeg ville ha tak i noen, så ringte jeg, og hvis noen ville bli hatt tak i, så svarte de.
På flyet, ved døra, sto det at jeg var ett skritt unna vektløshet.
Jeg fant ut hvor mange unike lesere som er innom i løpet av en måned, og jeg syns det er skummelt og dritkult på en gang.
Nå er det semesterstart, eksamen har aldri vært lenger unna, Frederikke roper og jeg veit om et flipperspill som står i en kjeller som jeg lurer på om noen har tatt ansvar for. Tidligere semestre har jeg vært supersmart og meldt meg opp til emner som har færrest mulig forelesninger før tolv, og sluppet unna med timeplaner med blanke fredager og mandager og høstsemestre som har sluttet i løpet av november.
Sånt blir man jo ikke klok av. Derfor har jeg nå begitt meg ut på en ny og bedre livsvei: Fra mandag begynner jeg på skolen klokka åtte tre dager i uka, og klokka ti onsdag og torsdag. Jeg gruer meg egentlig litt. Det er som Sonja sier, av og til trenger man litt struktur og forpliktelser.
Med Sonja i minne går vi i møte et semester med fylt av nattforelesninger, derivativer og bacheloroppgaver. Bring it.
Hvis man skjærer opp brystbeinet på noen og bretter til side, kan man visst stoppe hjertet, bytte ut noen blodårer og starte opp maskineriet igjen. Det høres vondt ut.
Og likevel driver vi fremdeles og kødder med hjertene våre.