Her havner alle “vanlige” poster. Ingen bildeposter, gjestebloggere eller annet fjas. Du kan abonnere på bare disse postene.
Jeg er ikke veldig god på farger og fonter og sånn. Derfor hadde det vært fint om dere fortalte meg alt som var feil med dette utseendet! (Hvis dere ikke åpner kjeften, har dere ikke anledning til å syte over hvor forferdelig det blir seende ut her etterhvert…)
Hvis dere mot formodning skulle foretrekke dagens minimalistiske stil, si gjerne fra om det også, sånn at jeg kan beundre nerdheten deres.
Jeg veit ikke hva jeg liker i ei jente. Men jeg veit hvilke jenter jeg liker.
Hjelp meg litt her, da vel. Dere veit hvem dere er. Dere veit jeg liker dere, og jeg veit at dere leser. Fortell meg hvordan dere vant meg en gang. Det er greit å bruke andre kallenavn, hvis dere vil. Dere er min vei til selverkjennelse. Fortell meg også gjerne hvordan jeg vant deres hjerter, eller hvorfor jeg mislyktes.
Eller – oioioi, dette hadde jeg ikke tenkt på! – har du lyst til å vinne meg, men jeg skjønner ikke hintet? Fortell meg om det så anonymt du kan! Her kan det jo ligge et potensiale.
Har jeg skikkelig uflaks nå, får jeg en haug av kommentarer til hvorfor jeg har mislyktes, men ingen flammer som tør å fortelle om noe fint.
Over de siste åra har jeg bygga meg opp en fin illusjon, en illusjon og en livsløgn som har gjort meg til et blidt og optimistisk menneske, nemlig at man kan dele hele seg med hele noen andre. Det er en ganske ålreit drømmeverden på en rosa sky som tok meg omtrent fire år å konstruere. Gradvis lot jeg mindre og mindre av meg sjøl være bare for meg sjøl, og i juni(?) i fjor slapp jeg det siste lille taket og løfta den venstre lillefingeren fra barren for å se om jeg hadde balansen uten noe eget å holde meg fast i. Man kan ikke slippe hvis man tror at man faller.
Når man slutter å tro på noe så fint er det naturlig å bli lei seg. Venner er en bra ting. Men ingen venner kan komme helt inn i den innerste lille sirkelen hvor det ikke er noen hemmeligheter og uoppdaga kuriositeter igjen. Jeg har hatt andre jenter seinere, men ingen lenge nok til at vi har kommet så nært på hverandre at vi har visst alt om hverandre.
Ingen andre kjenner meg så godt som hun gjorde, og sjøl om ting kommer til å bli bedre enn det var i sommer, har vært i løpet av det siste året, er i dag, vil det likevel fra nå være et lite sted bare for meg. Det er ikke så fint som det høres ut som. Jeg foretrakk å dele da jeg kunne velge.
Problem: Russen spiller musikk til langt på natt, jeg får ikke sove og må tidlig på jobb.
Løsning: Jentenabo som med strålende smil, forsiktige stryk på kinnet og kaffe på senga funker mer enn middels bra som vekkerklokkeerstatning.
Det er ikke bare bokhyllestereoen min som lager lyd for tida. Jeg bor nemlig ikke langt unna Sognsvann, hvor russen har for vane å samles.
Nå nettopp ble det litt for mye. De stoppa bussen ved parkeringsplassen på Fjellbirkeland med volumet stilt inn på 11, rett utafor blokkbebyggelse hvor det bor mange, mange mennesker, deriblant meg. Jeg har blitt en gammel kjiping og en festbrems, og siden jeg likevel ikke fikk sove, bestemte jeg meg for å stå opp og gå for å snakke med dem.
De var ikke vanskelige å be, men dempa musikken med en gang, og kjørte vekk før de satte opp volumet igjen. Identiteten min som ung og festglad har derimot fått en knekk. Der inne under lokkene finnes kanskje et aldri så lite grått hår. Hvor skal dette ende?
Lavt… blodsukker? Jeg? Merkelig. Det kjennes da vitterlig sånn ut. Skikkelig daff, er jeg. Selv om jeg har spist. Armer og bein sovner fort i mindre enn middels merkelige stillinger. Hodet kjennes tungt og lettere berusa. En rar følelse i magen der man pleier å være sulten. Mer mat. Nå. Noe med sukker i seg. Noe søtt. Og noe fiber, sånn at jeg er pigg i morgen tidlig også. Men jeg har jo nettopp spist masse pizza, med både kjøttmat og plantemat? Jeg skjønner ingenting.
Langt å gå til kjøkkenet, de fire meterne virker uendelige. Humøret er på bånn og jeg orker ikke anstrenge noen muskler i ansiktet. Mat meg, da. Herregud, jeg burde virkelig være voksen nok til å klare en enkel oppgave som å få i seg nok fôr.
Etter kveldsmat vil jeg ha røyk, ei søt jente som kan ligge inntil meg og stryke meg på ryggen til jeg sovner, for ikke å glemme verdensherredømme og superkrefter. Også et ballrom på jobben, mens vi først er i gang.
Hva er vel ikke triveligere enn å la gode venner komme fattige og gå med pengene dine i lomma? Jeg har gått all-in med KQ hjerter og tapt. I kveld satser jeg alt på K2 spredt.
Vit når du skal gå din vei. Vit når du skal løpe.
PS: WordPress 2.5 vil ikke legge postene mine i andre kategorier enn standardkategorien min. Inntil jeg får tid til å se på det, tar jeg gjerne imot gode forslag, og dette er (i tillegg til navlebeskuende): Damer, Inneholder referanse, Natterangel og sist, men ikke minst Sitater/utdrag.
Jeg vil ikke undergrave de fine øyeblikkene, for de har vært her. Tusen takk til de bra menneskene som har gitt dem til meg.
Likevel har dette uten tvil vært det kjipeste året noensinne. Det er et år siden forrige “du… hva er i veien?”, et år siden den siste “ingenting”, et år siden den siste “jo, fortell”, et år siden forrige “del med meg, vi er sammen om alt, vi kan stå sammen om dette også”.
Dette er ikke ment som en fornærmelse mot de fine folkene, vær så snill, ikke bli sure eller lei dere, dere har også valgt å gjøre andre ting til slutt.
Det siste året har jeg vært mer aleine enn jeg liker, men det er kanskje sånn det må være. Jeg må være mer aleine enn jeg liker. Fordi… nei, jeg veit ikke. Skulle ønske jeg kunne komme på en større betydning, en mening bak alt sammen, men jeg gjør ikke det. Alt jeg veit er at det ikke fins noen utveier. Alle løsningene som så ut til å være mulige er lukka igjen av fine folk, og jeg sitter igjen her, mer aleine enn jeg liker, og sånn må det være.
Jeg ønsker meg større rammer og bedre premisser til jul.