Her havner alle “vanlige” poster. Ingen bildeposter, gjestebloggere eller annet fjas. Du kan abonnere på bare disse postene.
Hvor mange …
(a) elektrikere
(b) svensker
(c) folk som har stått på scena halve livet, fått betalt for å sette opp revyer, eier firmaer med navn som består av etternavnet sitt pluss “Underholdning”, har erfaring med kinomontering og jobber på teater
… trengs for å skifte ei lyspære?
Det er kjempegøy å skrive bacheloroppgave – gjøre noe helt nytt, lage et lite stykke forskning. Så gøy er det, at jeg sitter og drømmer meg bort og hører på Avenue Q (Takk, Sonja).
I wish I could just drop a class, or get into a play,
or change my major, or fuck my TA.
Studietida er herlig. Jeg trengte den etter militæret. Å studere er en eneste lang ferie, hvor man disponerer tida si helt fritt, man kan gjøre hva man vil, og de eneste man trenger å stå til ansvar for er seg sjøl ved eksamenstid og Lånekassa når man ser seg ferdig.
Noe i meg står litt stille likevel. Er jeg så fri som jeg tenker at jeg er? Av og til kjennes det ut som om jeg har brukt friheten min på en måte som knebler meg. De siste åtte månedene har jeg valgt å bo på et sted jeg ikke liker. Jeg har valgt å derivere, men jeg blir sittende med feilsøking og kompilering i stedet, og dokumenterer ting som strengt tatt ikke trenger å dokumenteres. Change my major? Med et halvt år igjen før jeg har gått normert tid? Meh. Jeg er skeptisk, altså.
Ei drastisk forandring hadde kanskje vært velkommen, så jeg søker litt i jobbannonser i en annen by. Har jeg høyere utdannelse? Litt. Solid ledererfaring fra kompetansevirksomhet? Nei, men jeg har da noen linjer om ledererfaring på CVen. Er jeg ryddig og strukturert? Vel. Jeg burde skrevet bacheloroppgave nå.
[bloggrevyen]
Jeg har satt opp ei side med ei forumlignende løsning basert på WordPress med Prologue-temaet.
Prologue aleine rocker bolle, men for å få det helt sånn jeg ville, måtte jeg sjølsagt knote litt, og jeg har skrevet en plugin som legger til litt ekstra funksjonalitet. Sort by Comments sørger for at den sist kommenterte posten hopper til toppen, viser den siste kommentaren sammen med posten og viser ei lenke til vanlig visning.
Hvis noen skulle ha noen forslag til hvordan den kan forbedres, har jeg to ører og bare én munn…
Oppdatering: Her er også et tema på vei som gjør WordPress til et forum helt av seg sjøl =)
[bloggrevyen]
Å, jeg skulle vært dobbeltkjerna, jeg har nemlig litt for mange tråder gående samtidig. Blant annet bretter jeg klær, skriver to forskjellige bloggposter og skriver en WordPress-plugin. Tilsammen holder jeg på med 10 forskjellige ting. Hvert andre minutt eller så bytter jeg tråd. Noe annet blir for kjedelig i lengden. Jeg burde nok lære meg å konsentrere meg ordentlig.
I tillegg er enda flere tråder drept eller utsatt på grunn av manglende ressurser. På denne lista ligger ting som å handle, Spille Wii hos hyggelige mennesker, spise og derivere.
Vil ha, vil ha, vil ha mer RAM. Jeg prøver å kompensere med virtuelt minne, men det blir bare ikke like bra. Sånn det fungerer nå har jeg ikke overskudd til å fullføre noe som helst på en skikkelig
I norske valg kjøper jeg ikke helt vurderinger gjort av kalkulatorer som forteller meg hvem som sloss for saker jeg syns er viktige, for jeg tror at jeg er smartere enn dem, jeg setter mine egne vurderinger høyere enn utdata kalkulert av en enkel algoritme basert på et begrensa spørsmålssett. Når det gjelder valg i et land langt borte hvor jeg ikke kan stemme sjøl, er jeg imidlertid ikke så nøye på det, og nå har jeg bestemt meg for hvem jeg aller helst ser tar over etter lillebusken.
[bloggrevyen]
Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, og plutselig kjente jeg meg veldig stor og veldig liten på en gang. Det har alltid vært sånn at jeg har sett på foreldrene mine og deres likemenn som “store” eller “de voksne”. Ganske naturlig, egentlig. Så plutselig gikk det opp for meg at da pappa var meg var han allerede pappa, og at jeg nesten kan huske da mamma var meg.
Å være voksen er en illusjon, jeg veit det. Det er et så til de grader et definisjonsspørsmål. Men jeg har definert andre som voksne da de var der jeg er nå, og jeg gir ikke slipp på kategoriseringa av “de store” heller. Det er litt skremmende å være der “de store” har vært mens de faktisk var “store”, og jeg tenkte ganske mye ganske fort.
“Er livet mitt over nå?” tenkte jeg. Rett etterpå tenkte jeg at nå kunne jeg begynne å leve, og så tenkte jeg at jeg har jo allerede levd en god stund, og at det er mye leving igjen. Jeg tenkte at jeg tenker “Det var faen meg på tide” der Maren tenker “usedvanlig kjipern”. Jeg tenkte at det fremdeles er stas med kake på bursdagen sin, og jeg tenkte at jeg laga min egen i år, spiste et lite stykke og donerte resten til kollegene til mamma. Jeg er liten og stor, samtidig.
Jeg lar tante vanna planta mi sjøl om jeg veit at den ikke skal ha vann på ei lita stund ennå. Jeg ser på tomflaskene på kjøkkenbenken og veit at det er flere et annet sted. Jeg skjønner ikke alle ordene søskenbarna mine på 15-16 år bruker, men jeg tror jeg er kul når jeg tar dem med på Megazone. Jeg blir glad når bestemor mekker strykejern som er fancy nok til å dekke både jule- og bursdagsgave, kjempefornøyd, faktisk, jeg ønska meg et sånt. Og jeg vil ikke ta kjerringtester fordi jeg er ganske sikker på at jeg får altfor mange poeng.
Hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Jeg må ta ansvar for meg sjøl nå. MÅ, for jeg er faktisk mitt ansvar. Tenk hvor lang tid det tar å skjønne ting.
