Om å unngå feil i mobilnettet

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Vi er blitt så avhengige av mobilen at det rett og slett ikke går an at vi har systemer som gjør at hele det norske folk er koblet ut av mobilnettet i så mange timer, sier Trond Giske til VG.

Sitatet er hentet fra en artikkel i Aftenposten, kort tid etter at Telenors mobilnett gikk ned i et halvt døgn.

Det er åpenbart at slike feil ikke er særlig bra. Likevel vil det, så lenge det er mennesker som lager og drifter disse systemene, alltid være en risiko for feil. Det kan ikke unngås! Noen av disse feilene vil være kritiske, og noen av disse kritiske feilene kan være vanskelig å finne.

Vi er nødt til å forholde oss til feil. Det er alltid – uten unntak – en risiko for at mobilnettet går ned.

Hvis vi er så avhengige av mobiltelefonen at vi ikke kan takle feil, må løsningen være å bli mindre avhengige av mobiltelefonen. Å eliminere alle muligheter for feil går nemlig ikke an.

Hvis du er uenig, syns jeg du skal bli informatiker og redde verden.

Krøll i komfyren

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Ovnen vår har et røket undervarmeelement. Det må enten byttes ut, eller så må vi kjøpe ny ovn.

Dette er en veldig voksen problemstilling. Da jeg var 17 år gammel, og nettopp hadde flytta hjemmefra, kjente jeg den samme følelsen når det gjaldt å måtte kjøpe salt. Noen ting har man bare blitt vant til at er der.

Denne råflotte ovnen vil koste meg dyrt.

Jeg har, med tid og stunder, blitt vant til å kjøpe mitt eget salt. Forskjellen på salt og ovn er at ovn koster mye mer penger. Mens jeg bruker av de nærmest tilgjengelige pengene mine til å kjøpe salt til maten, er et komfyrinnkjøp noe jeg må tømme nesten hele den økonomiske bufferen min for å gjennomføre.

For pokker, da jeg var 17 år gammel, hadde jeg ikke engang en ovn, kun kokeplater.

Når reparasjonen koster mer enn en billig ovn, er det egentlig ikke så vanskelig å velge å kjøpe nytt. Dette selv om vi også må bytte ut platetoppen, da kontrollene til den gamle er på ovnen. Nå som vi har kommet dit, melder et enda større dilemma seg: Hvilken ovn skal vi kjøpe, og hvor mye skal vi legge i det?

Når det gjelder mikroøkonomi, er noe av det vanskeligste jeg veit å bedømme min egen etterspørsel. Hvor mye, målt i kroner, ønsker jeg meg denne tingen? Og hvor mye, målt i kroner, ønsker jeg meg en ting som er litt finere? Hvor mange tusenlapper er jeg villig til å betale for pyrolytisk selvrens?

Wat do?

Akkurat nå står jeg mellom to alternativer:

Hvis valget sto mellom den flotte og en litt mindre flott en, hadde det vært enkelt. Pyrolyse, lite varmetap, pizzafunksjon og varmluft er verdt et par tusen på marginen. Men er hele konseptet ovn i det hele tatt noe å legge mer enn et absolutt minimum i?

Kan vi klare oss med det billige varmeskapet som riktignok mangler vifte og hvor døra blir 75° C varm, men som sikkert likevel kan varme et brød og en grandis hvis vi legger godvilja til? Trenger jeg godt utstyr for å lage god mat?

Er maten jeg spiser eeegentlig viktigere for meg enn en ny mobiltelefon?

Et mareritt på Neuf

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Det er ikke ofte jeg husker sånn noenlune hva jeg har drømt, så når det først skjer, liker jeg å skrive det ned, sånn at jeg kan ha glede av å ha drømt i mer enn en halvtime, for så lang tid pleier det å ta før jeg glemmer det igjen. Ja, jeg blir glad for å ha hatt mareritt også, når den første hormonrusen har lagt seg.

Jeg drømte at jeg sto i BokCafeen ei natt med laptopen min og skulle lese til en eksamen jeg har lest alt for lite til, men endte med å smugse på Lars spille MineCraft hele natta i stedet for. Remote. Klokka 7 om morgenen fant jeg ut at det var flere som «leste til eksamen» i Biblioteket, for der var det semesteravslutning for EDB (Hvorfor fikk jeg ikke med meg dette, tro?), og en eller annen idiot hadde skrevet et skilt med skrivefeil («EDB avslutning»).

Da jeg fant ut at biblioteket var fullt av folk som nerdet, fant de også ut at det sto noen i BokCafeen, så det kom to søte svenske jenter og ville kjøpe cider. Siden jeg ikke klarte å slå inn cideren deres på kassa, unnskyldte jeg meg og betjente Jonas (som sikkert bare ville ha en øl) mens de ventet.

Jonas ville ha en eksklusiv, sitrongul, svensk cider som jeg (i) brukte 10 minutter på å hente fra et innmari stort lager sør for BokCafeen, (ii) jeg egentlig fikk litt lyst på sjøl, men jeg sto jo for pokker plutselig bak baren nå, og (iii) jeg heller ikke klarte å slå inn på kassa. Heldigvis kom Ina og betjente svenskene mens jeg knota.

Jeg syns vi skal bygge dette lageret sør for BokCaféen, det var innmari stilig der.