Dennis
Stereo 2 – russen i Oslo er snille og greie
Det er ikke bare bokhyllestereoen min som lager lyd for tida. Jeg bor nemlig ikke langt unna Sognsvann, hvor russen har for vane å samles.
Nå nettopp ble det litt for mye. De stoppa bussen ved parkeringsplassen på Fjellbirkeland med volumet stilt inn på 11, rett utafor blokkbebyggelse hvor det bor mange, mange mennesker, deriblant meg. Jeg har blitt en gammel kjiping og en festbrems, og siden jeg likevel ikke fikk sove, bestemte jeg meg for å stå opp og gå for å snakke med dem.
De var ikke vanskelige å be, men dempa musikken med en gang, og kjørte vekk før de satte opp volumet igjen. Identiteten min som ung og festglad har derimot fått en knekk. Der inne under lokkene finnes kanskje et aldri så lite grått hår. Hvor skal dette ende?
Kroppen er en rar ting
Lavt… blodsukker? Jeg? Merkelig. Det kjennes da vitterlig sånn ut. Skikkelig daff, er jeg. Selv om jeg har spist. Armer og bein sovner fort i mindre enn middels merkelige stillinger. Hodet kjennes tungt og lettere berusa. En rar følelse i magen der man pleier å være sulten. Mer mat. Nå. Noe med sukker i seg. Noe søtt. Og noe fiber, sånn at jeg er pigg i morgen tidlig også. Men jeg har jo nettopp spist masse pizza, med både kjøttmat og plantemat? Jeg skjønner ingenting.
Langt å gå til kjøkkenet, de fire meterne virker uendelige. Humøret er på bånn og jeg orker ikke anstrenge noen muskler i ansiktet. Mat meg, da. Herregud, jeg burde virkelig være voksen nok til å klare en enkel oppgave som å få i seg nok fôr.
Etter kveldsmat vil jeg ha røyk, ei søt jente som kan ligge inntil meg og stryke meg på ryggen til jeg sovner, for ikke å glemme verdensherredømme og superkrefter. Også et ballrom på jobben, mens vi først er i gang.
På teppet #15
Skiltet lyser visst ikke, og da annonserer det ingenting. Det er med andre ord ikke derfor jeg kan skylde på at denne posten kommer så seint. Det er det gode været som har skylda. Det tar desverre ikke sjølkritikk.
Vindusvasker
En av de desidert største fordelene ved å bo på studentby, ved siden av prisen, er denne mannen:
Vindusvaskeren
Han kommer og vasker vinduene dine av og til. Det begynner å bli ei stund siden sist jeg så ham, og jeg savner ham. Enda mer kommer jeg til å savne ham når jeg ikke bor på studentby lenger.
Texas på Tøyen
Hva er vel ikke triveligere enn å la gode venner komme fattige og gå med pengene dine i lomma? Jeg har gått all-in med KQ hjerter og tapt. I kveld satser jeg alt på K2 spredt.
Vit når du skal gå din vei. Vit når du skal løpe.
PS: WordPress 2.5 vil ikke legge postene mine i andre kategorier enn standardkategorien min. Inntil jeg får tid til å se på det, tar jeg gjerne imot gode forslag, og dette er (i tillegg til navlebeskuende): Damer, Inneholder referanse, Natterangel og sist, men ikke minst Sitater/utdrag.
Nedtur
Jeg vil ikke undergrave de fine øyeblikkene, for de har vært her. Tusen takk til de bra menneskene som har gitt dem til meg.
Likevel har dette uten tvil vært det kjipeste året noensinne. Det er et år siden forrige “du… hva er i veien?”, et år siden den siste “ingenting”, et år siden den siste “jo, fortell”, et år siden forrige “del med meg, vi er sammen om alt, vi kan stå sammen om dette også”.
Dette er ikke ment som en fornærmelse mot de fine folkene, vær så snill, ikke bli sure eller lei dere, dere har også valgt å gjøre andre ting til slutt.
Det siste året har jeg vært mer aleine enn jeg liker, men det er kanskje sånn det må være. Jeg må være mer aleine enn jeg liker. Fordi… nei, jeg veit ikke. Skulle ønske jeg kunne komme på en større betydning, en mening bak alt sammen, men jeg gjør ikke det. Alt jeg veit er at det ikke fins noen utveier. Alle løsningene som så ut til å være mulige er lukka igjen av fine folk, og jeg sitter igjen her, mer aleine enn jeg liker, og sånn må det være.
Jeg ønsker meg større rammer og bedre premisser til jul.