En av de desidert største fordelene ved å bo på studentby, ved siden av prisen, er denne mannen:
Vindusvaskeren
Han kommer og vasker vinduene dine av og til. Det begynner å bli ei stund siden sist jeg så ham, og jeg savner ham. Enda mer kommer jeg til å savne ham når jeg ikke bor på studentby lenger.
Tidenes drømmeferie, kelnere og vinskjenkere og hovmestere i restauranten som tok tre dekk av verdens største cruiseskip med en lysekrone av dimensjoner som hang i sentrum, sikkerhetsvakter som kalte meg sir og kjente meg igjen, utflukter med delfinsvømming og rokkeklapping, krystallblått vann og sol midt på himmelen, det var ikke 20-30 grader, men in the eighties, bartenderne visste hvordan de skulle servere Captain & coke selv om den bare kosta 25 kroner, det var bare å flashe kortet som viste hvem jeg var, så kunne jeg spise så mye jeg ville. Pizza? Escargots? Sjokolademousse? Lam? And? -Tusen takk. –Pleasure.
Da jeg lurte på om det kom noen for å tørke meg i rumpa etter at j hadde vært på do følte jeg meg som en bortskjemt, liten drittunge. De andre gjestene sa at den følelsen ville forsvinne når jeg kom hjem. Og så satt jeg i et av boblebadene på soldekket og nippa på en strawberry daiquiri og lurte på om jeg skulle ta en svømmetur i et av bassengene for å kjøle meg ned litt da jeg fant ut at jeg ikke hadde noen å snakke med; jeg delte dette bare med meg sjøl, og ja, det var deilig, jeg syns det er gærent å klage når jeg alltid har en serviceinnstilt tjeneraktig skikkelse like i nærheten, men jeg var fremdeles aleine, og det hjelper ikke å være i himmelen hvis du må oppleve den for deg sjøl.
Jeg kjøpte meg ei t-skjorte på veien. På den står det: The drinking will stop when morale improves.
Det var en herlig ferie. Jeg har ingenting å utsette på den. Det var luksus. Tenk om det gikk an å bestille selskap. De beste tingene i livet er gratis, og alle ting som er gratis er verdt det du betaler for dem.
Sjelden har jeg vært så fornøyd med noe av det verste jeg har vært gjennom som nå, fordi det lærte meg at jeg kan mestre akkurat det jeg vil. Jeg er glad for å ha blitt trykket ned i søla. Søle viser oss at det finnes gress. Takk, Frank Beck.
Vi kan lure oss selv til å føle oss bedre, simpelthen ved å si til oss selv at vi har det bra. Til slutt trenger vi ikke å lure noen lenger, fordi vi kan ha kontroll på oss selv. Ingen skal komme her og fortelle oss hva vi skal gjøre eller tenke, det klarer vi fint på egen hånd.
Halvveis inspirert av High Fidelity bestemte jeg meg for å lage en liste over de fem verste tingene som har skjedd meg. Jeg er ferdig med de fire toppplasseringene (bunnplasseringene?), og har et par honorable mentions på lur, men jeg kan ikke finne noen verdig nummer fem. Jeg tar det som et godt tegn på at jeg er en bortskjemt, liten drittunge.
Jeg lever et godt liv. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Til og med en gjesteblogger. Livet er ikke det verste man har. Takk for at du minnet meg på at jeg har et hode jeg selv bestemmer over, krummis.
Vi former vår egen oppfatning av virkeligheten. Derfor betyr det noe at seierherrene bestemmer hva som skal stå i historiebøkene, og derfor blir en løgn litt mer sann hver gang den gjentas.
Jeg har det bedre nå, og bedre er bedre enn bra.