Et mareritt på Neuf

Det er ikke ofte jeg husker sånn noenlune hva jeg har drømt, så når det først skjer, liker jeg å skrive det ned, sånn at jeg kan ha glede av å ha drømt i mer enn en halvtime, for så lang tid pleier det å ta før jeg glemmer det igjen. Ja, jeg blir glad for å ha hatt mareritt også, når den første hormonrusen har lagt seg.

Jeg drømte at jeg sto i BokCafeen ei natt med laptopen min og skulle lese til en eksamen jeg har lest alt for lite til, men endte med å smugse på Lars spille MineCraft hele natta i stedet for. Remote. Klokka 7 om morgenen fant jeg ut at det var flere som «leste til eksamen» i Biblioteket, for der var det semesteravslutning for EDB (Hvorfor fikk jeg ikke med meg dette, tro?), og en eller annen idiot hadde skrevet et skilt med skrivefeil («EDB avslutning»).

Da jeg fant ut at biblioteket var fullt av folk som nerdet, fant de også ut at det sto noen i BokCafeen, så det kom to søte svenske jenter og ville kjøpe cider. Siden jeg ikke klarte å slå inn cideren deres på kassa, unnskyldte jeg meg og betjente Jonas (som sikkert bare ville ha en øl) mens de ventet.

Jonas ville ha en eksklusiv, sitrongul, svensk cider som jeg (i) brukte 10 minutter på å hente fra et innmari stort lager sør for BokCafeen, (ii) jeg egentlig fikk litt lyst på sjøl, men jeg sto jo for pokker plutselig bak baren nå, og (iii) jeg heller ikke klarte å slå inn på kassa. Heldigvis kom Ina og betjente svenskene mens jeg knota.

Jeg syns vi skal bygge dette lageret sør for BokCaféen, det var innmari stilig der.

5 trinn til det perfekte liv

Dette er min slagplan for hvordan jeg skal oppnå det perfekte liv. En ugjennomtenkt (men likevel forbaska god) slagplan som er åpen for store forandringer underveis.

Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “livserfaring”, og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “faglig dyktighet”.

Thomas og byråkratjentene.
Jeg velter meg i livserfaring.

Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.

Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.

Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.

Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.

Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!

Unnskyld språket, jeg skrev ikke våken

Jeg går fra den fancy butikken hvor de selger tegneseriestriper fra xkcd og plakater og skjorter med stilig lilla mønster hvor mannen sa at ingen av skjortene var like, på grunn av “the… – what’s it called again? – pattern. It’s because of the pattern.” Man kunne få en av disse skjortene hvis man klarte en utfordring, men den var visst så vanskelig at ingen hadde klart det siden de starta opp. De skal stenge og jeg går ut av butikken rett før ham, og han plundrer litt med låsen. Jeg ser gjennom øyekroken hvilken vei han går, mens jeg går foram ham, men likevel bevisst en annen vei. Det er kult å følge med på fremmede mennesker og se hvordan de gjør ting når de tror at ingen ser på. Men dette er ikke Operasjon Hvor Bor, og jeg kan velge mellom bane/buss hjem, eller å gå den andre veien først, innom noen for å fikse det viktige jeg har utsatt ei stund. Jeg kommer til å rekke den siste banen hjem. Jeg velger det siste (dette er før jeg iakttar mannen, jeg vurderer litt fram og tilbake mens han låser, går i en annen retning på en måte for å gjøre det klart at jeg ikke iakktar ham. Noe jeg gjør. Muahaha) Småløper litt, dels fordi jeg har dårlig tid, dels for å spille litt skuespill for mannen som kanskje tror at jeg iakttar ham.

Hun tok banen hjem samtidig som meg, det var den siste. Jeg kjenner henne ikke like godt som du gjør, men jeg kjenner henne, jeg også. Litt. Jeg er skikkelig trøtt, for jeg har ikke sovet på lenge. Det er langt igjen. Jeg er ikke veldig interessert i å høre på det hun har å si. Jeg har hørt det før. det er bare pjatt, alt sammen, sånn som man sier når man ikke har noe annet å si. Sånn som man sier når man egentlig ikke kjenner hverandre så godt. Jeg glir inn i mørket, og slipper å høre mer, for mørket er overalt, og det er godt og varmt.

Hun vekker meg på Jernbanetorget, for her skal hun av. Faen. Jeg som skulle bytte bane på Ullevål. Jeg skulle rekke den siste 3’eren. Jeg får gå av, jeg også, men føkk, dørene glir igjen før jeg rekker å reise meg. Det er ei stund til neste stopp, så jeg blir sittende. Og det blir mørkt, og det ble lys, tredje dag.

Jeg ser meg rundt. Det er visst 3’eren jeg sitter på. Men jeg kjører feil vei, og jeg skulle rukket den siste på Ullevål. Men det står jo Sognsvann på denne? Hm. Kanskje den skal snu på endestasjonen og kjøre helt opp. Jeg venter den ut litt til. Her i skumringa. Det er litt mørkt ennå, akkurat så mørkt at det er godt sjøl om jeg er våken nok til å kunne følge med. Vent nå litt. Det er ikke bare sånn mørkt som det er når man sover, det er unormalt mørkt her til å være en t-banevogn. Hvorfor er lysene av? Helvetes vær ute, forresten.

Han kjører litt fort, denne t-baneføreren. Humpete som faen, jeg klarer jo ikke holde meg fast. Og vognene er i rævva kvalitet. Det regner jo inn. (Likevel, disse gamle, røde vognene er jo mye koseligere enn de nye, grå.) Når det begynte å lyne inne også burde det kanskje gått opp for meg, men teddybjørnen måtte komme først. Jeg skjønner meg ikke på teddybjørnen. Den er jo ikke noe skummel. Den lille jenta som ser ut som om hun har drukna og som det renner vann ut av munnen på når hun snakker lavmælt, advarende og litt halvklagende, det kan jeg skjønne. Det passer inn. Jenta er både ekkel, skummel og er sikkert et fortrengt minne fra en skummel film jeg sneik meg til å se da jeg var liten elns. Jeg skjønte det da jeg fant ut at vogna var tom, for det rista så fælt at jeg ikke klarte å holde meg på beina og småkrypa som var en slags blanding mellom edderkopper og rotter var overalt og det var vått både ute og inne og hvis jeg først kom meg av banen visste jeg verken hvor jeg var (bare at jeg var på feil side av byen), hvordan jeg skulle få”varmen eller hvordan jeg skulle komme meg hjem, og det var Donald-storm inne i vogna, men skyer som er så grå som de bare blir i tegneserier med gule lyn, skikkelige drønn av torden og regn i nøyaktig 45 graders vinkel, til tross for at vindstyrken skulle tilsi noe helt annet. Lyden, derimot, var som lyden av en ordentlig orkan. En sånn som river opp trær og hustak og som man ikke bør bevege seg ute når holder på.

Jeg skjønte hvordan det hang sammen, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle våkne. Forsøkene på å konsentrere seg om å røre på en muskel eller komme til bevissthet igjen blir ødelagt av at det rister så fælt i t-banevogna. Gang på gang. Til slutt klarer jeg å få mørket til å lette litt, og jeg blir klar over hvor jeg ligger. Aleine i min egen seng. Jeg har fremdeles ikke kontroll over musklene mine, bare musklene i drømmen, og jeg ligger helt i ro, men hei, jeg kan visst røre på armene litt. Å, hvis jeg bare hadde klart å slå meg sjøl i hodet eller noe. Jeg velter meg rundt og detter ned fra senga. Vikler meg inn i dyne og snubler i ledninger og krakken som laptopen står på. Tilslutt klarer jeg å bite meg i tommelen, og det gjør så vondt at jeg får kontroll på meg sjøl, i den ordentlige verdenen.

Jeg skjønner ikke hvordan, men mens jeg ligger på gulvet og har vondt og har velta krakken og dyna er alt for stor og overalt, står laptopen min på senga og er uskada. Det var bare et mareritt, og nå er jeg våken, nå går det fint. Jeg hører at du ler fra inni dyna et sted, og blir glad. Du er jo her og passer på meg. Jeg graver deg fram for å gi deg et kyss, men du ler ikke sånn snilt, du ler sånn slemt, og i stedet for å være myk og god og gi meg en klem har du på deg dongeri og er hard, men det spiller ingen rolle, for jeg får jo ikke klem likevel. Du bare ler av meg, på den slemme måten. Og når ler du mer, fordi jeg trodde at vi lo sammen og fordi jeg ville ha klem. Også blir du borte, og jeg er igjen aleine i fortvilelse, og hele rommet mitt er kaos for alt jeg gjorde i søvne.

Til slutt våkner jeg som av ingenting, på ordentlig denne gangen. Jeg har ikke rørt meg siden jeg sovna, men jeg er våt av svette, og jeg er lei meg. Det er din skyld. Alt sammen. Det er din skyld, fordi vi begge har prioritert deg høyest. Det er din skyld, for du har vist at du ikke er ikke villig til å ofre deg sjøl for meg, mens jeg har vist at jeg var villig til å ofre meg for deg. Det er din skyld. I natt også.

Mareritt

I går våkna jeg av at du sto på en rosa sky og sa at du trengte å ombestemme deg.

Noen må snart fortelle meg at marerittet ikke er over helt ennå, og at jeg kommer til å våkne ved siden av deg og være skrekkelig fortvila, for så å sakte, men sikkert komme til meg sjøl og forstå at hei, hei, hei, litt kos på ryggen og så går det over og den vonde drømmen var bare en drøm.

Jeg liker ikke falldrømmer, og denne vil ikke ta slutt.