Rider igjen

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg har mitt eget drømmeutested. Jeg er der for å feste, jeg er alltid skikkelig full, jeg sovner hver gang i en sofa etter at ei dame eller tre har tilbudt seg til meg for så å (i) dra sin vei, (ii) bli alt for fulle eller (iii) sette seg og kline med en annen fyr, jeg blir alltid kasta ut og sovner i rennesteinen og alt er bare kjipt. I natt måtte jeg bære rundt på en håndfull med snørr også, fordi de ansatte trodde det var spy, og de kasta meg ut uten at jeg fikk lov til å vaske meg på hendene først. Det er det samme lokalet hver gang, men jeg kjenner det aldri igjen før jeg har blunka et par ganger.

Av og til har jeg problemer med å sovne igjen etter mareritt. Klokka er halv seks, jeg har vært borte i altfor få timer og dette blir en lang dag. Tror jeg holder på å bli forkjøla, men håper at jeg tar feil.

PS: Noen som veit om en skuespiller eller rolle som heter May som har sex i en rom-com? Hvilken rom-com er det? Jeg ser hva dere søker etter, folkens, og dere er som regel enten altfor søte eller altfor… hm. Hva skal jeg si? NEI, det er ikke normalt.

PPS: Hvis jeg skynder meg litt mer neste gang, så kanskje jeg klarer å skrive ei rolleliste? Det hadde vært litt kult, for jeg husker sjelden helt hva som skjedde, nesten som om jeg skulle ha vært der på ordentlig.

Wear Sunscreen

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Hvis det kommer tyver, må du ringe politiet. Hvis det kommer en tidevannsbølge, er det vel Heimevernet man burde ta kontakt med, er det ikke? Hvis du skjærer av deg fingeren, må du forte deg til legevakta.

Hvis du blir tørst, still deg et sted hvor bartenderen lett får øye på deg. Ved tappetårnet, for eksempel. Hvis du blir for full, men ikke er dum nok til å havne i fyllearresten, bare sånn full at du ikke helt har kontroll på hvordan du beveger deg og du kjenner deg litt dårlig, ring en taxi. Den tar deg med hjem, hvor du kan legge deg til å sove, og så blir alt mye bedre – om ikke allerede neste dag, så sannsynligvis i alle fall til kvelden igjen.

Hvis det kommer nedgangstider, kan du leve på staten ei stund. Hvis russerne kommer, ring til onkel Georg. Hvis dommedag kommer, vend deg mot himmelen og bli en angrende synder.

Men kommer kjærligheten, da er det ingenting som kan gjøres; hvis du forelsker deg, har jeg ingen råd å gi.

Skyfri himmel

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Et eller annet sted høyt der oppe bak skyene fins det et eventyrland. Jeg har sett det med egne øyne. Jeg har letta og flydd gjennom skylag etter skylag, og tro det eller ei: Plutselig var det ikke flere. Høyt der oppe et sted er himmelen faktisk blå. Imponerende, men sant. Utrolig, men det er sånn det er. Det er ikke et eventyr, det er sant, kanskje du får se det sjøl en gang.

Når det blir mørkt og lysene er langt borte, ser jeg stjerneskudd, og jeg ønsker meg det samme enda en gang til. Ønsket er at jeg skal våkne opp igjen og se skyene langt der nede under meg. Blått over, blått ved siden, blått overalt. Alle problemene skal være et helt annet sted, bekymringene skal være små, tusen takk, det var så lite, ta meg med tilbake til den skyfrie himmelen. Over skyene.

Det er irriterende: Insekter kan fly, slimete insekter som hadde vært ekle å ta på og som det kommer sånn gelespor etter når de beveger seg. Hvorfor kan ikke jeg?

Fortsett å svømme

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Svøm, bare svøm. Ville du dø?

Hverdagen er slitsom. Det er ting som skal gjøres, papirer som skal leses og stiftes og hulles og settes inn i permer og arkiveres, bøker som skal pløyes og tall som skal deriveres, jobber som skal fås, følelser som skal pleies, for lite sjokolade som skal spises og respekt for seg sjøl som skal beholdes. Ville du dø?

Det jeg mener å si blir forandra av denne posten. Bloggmediet forandrer det jeg vil si, det kommer ikke fram på den måten jeg mente det. Men det som kommer fram påvirker deg på en eller annen måte. Kanskje du også blir lei av alt kjaset og maset, eller kanskje du vil irritere deg over folk som klager over alt kjaset og maset. Er du heldig vil du rett og slett bli glad for at du ikke opplever kjas og mas. Ville du dø?

At du leser her betyr også at vi kommuniserer med hverandre. Vi kommuniserer enten du vil eller ikke. Akkurat nå ser du masse stæsj. For eksempel er det litt lenger ned lagt opp til at du skulle kommentere, og til høyre er det lagt opp til at du skal kunne finne meg på facebook. Om du ikke kommenterer eller finner meg andre steder, vil jeg gjennom forskjellige statistikkverktøy vite at du har lest dette, og latt være. Du kan ikke ikke-kommunisere. Du kommuniserer med meg akkurat nå. Uansett hvor trist det kan høres ut, er faktisk denne sida en måte for deg som leser og meg som skriver å være sammen på. Ville du dø?

Denne posten kan by på et forvirrende og tilsynelatende uendelig mangfold av tolkningsmuligheter. Ville du dø?

Ting kommer til å ordne seg, vet du. Alt er glemt om hundre år, sies det. Men vi husker ganske mange ting ganske godt ganske lenge, og konsekvensene av det vi gjør vil kanskje ikke være glemt. Ville du dø om 80 år med meg?

You’ve lost that loving feeling

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg husker det som om det var i går.

“Hei,” sa han.
Jeg spyttet i hans retning, og klysa la seg pent foran føttene hans. Deretter gikk han sin vei. Jeg skjønner meg ikke på de som sier at jeg kunne trengt større sosiale antenner.

Litt tidligere hadde jeg stått på en veranda i fjerde etasje og drept meg sjøl sakte. Nikotinen hadde vært tung og varm på vei ned gjennom halsen. Jeg hadde lurt på om jeg ikke skulle sette opp tempoet litt. Folk klagde jo alltid på at jeg var så treig. Jeg hadde sett ned på bakken. Asfalt. Hva hadde vært verste scenario? Knekte bein og armer, og ingen retrettmuligheter. Dårlig idé. Neste sigarett hadde blitt tent med glørne på den forrige.

Litt seinere skulle jeg gi bort tre snurrer. Rosesymbolikk. Det skulle bli den siste gangen. Foreløpig.

Jeg angrer ikke på at jeg valgte den røde pilla. Hadde jeg valgt den blå, ville jeg aldri blitt noe annet enn en drømmer. Etter å ha sett hvor dypt kaninhullet går, kan jeg si at jeg levde i drømmen en stund. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil være en sånn som spiser de røde pillene. Og jeg er det.