Ei solbrent hand

Jeg har lyst til å begrave deg opp til halsen i sand, sånn at det eneste som er oppe i lufta er hodet ditt og ei hand. Så finner vi en venn som kan begrave meg også, også kan vi stå der i sanda og holde hverandre i hendene, bare du og jeg. Hadde ikke det vært fint?

Etterhvert hadde jeg nok sunget noen sanger, og du hadde syntes det var fint. I hvert fall i begynnelsen, helt til du begynte å irritere deg over at jeg aldri slutta å synge, og til slutt hadde jeg tatt hintet og latt være. Du hadde vært så sint på meg at du kunne slengt igjen ei dør, men du hadde jo ikke hatt noen dør, så da måtte vi blitt enige om at jeg var teit og at jeg skulle skjerpe meg i stedet. Du kunne hjulpet meg å skjerpe meg. Du er søtere enn sukkerlake når du senker brynene og skal være streng.

Hvis tidevannet kommer og tar deg, hvis flo og fjære sørger for å holde oss vekk fra hverandre, da møtes vi her i sanda. Du trenger aldri å bekymre deg, bare se bort i vannkanten; jeg skal vente her. Nedgravd. Kanskje noen kommer og snakker med meg av og til, så jeg slipper å være aleine hele tida, men jeg rikker meg ikke av flekken. Bare se etter sanda og ei solbrent hand.

Men hvis vi hadde vært flinke og begravd oss langt nok oppe på stranda – og det hadde vi nok, for vi pleier å være flinke sammen – da hadde vi nok stått der ei god stund. Og jeg hadde sikkert begynt å synge litt igjen, men du hadde sagt fra en gang til, og dette har vi snakka om før, jeg husker da det. Unnskyld. Det er vel på tide å bli voksen en gang. Jeg er ferdig med å synge nå, og jeg er best på skjerpings når vi er begravd sammen.

Det hadde sikkert kommet krabber og kløpet deg på nesa, men jeg skulle ha plystra, sånn at de kom og kløyp meg på nesa i stedet. Så skulle det ha flydd inn måker og spist krabbene til lunsj, og vi skulle stått der i sanda og holdt hverandre i hendene. Bare jeg og du.

You’ve lost that loving feeling

Jeg husker det som om det var i går.

«Hei,» sa han.
Jeg spyttet i hans retning, og klysa la seg pent foran føttene hans. Deretter gikk han sin vei. Jeg skjønner meg ikke på de som sier at jeg kunne trengt større sosiale antenner.

Litt tidligere hadde jeg stått på en veranda i fjerde etasje og drept meg sjøl sakte. Nikotinen hadde vært tung og varm på vei ned gjennom halsen. Jeg hadde lurt på om jeg ikke skulle sette opp tempoet litt. Folk klagde jo alltid på at jeg var så treig. Jeg hadde sett ned på bakken. Asfalt. Hva hadde vært verste scenario? Knekte bein og armer, og ingen retrettmuligheter. Dårlig idé. Neste sigarett hadde blitt tent med glørne på den forrige.

Litt seinere skulle jeg gi bort tre snurrer. Rosesymbolikk. Det skulle bli den siste gangen. Foreløpig.

Jeg angrer ikke på at jeg valgte den røde pilla. Hadde jeg valgt den blå, ville jeg aldri blitt noe annet enn en drømmer. Etter å ha sett hvor dypt kaninhullet går, kan jeg si at jeg levde i drømmen en stund. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil være en sånn som spiser de røde pillene. Og jeg er det.

Hverdagsblond

-Venninna mi fra Tønsberg kommer på besøk, fortalte jeg til Raude. Han skjønte ikke helt hvem det var, og det er ganske forståelig, siden de såvidt har møtt hverandre. Jeg gjorde mitt beste for å forklare hvem hun var, og lurte på om det ringte noen bjeller hvis han fikk vite at hun var her da vi arrangerte togaparty i høst.

Han utbrøt spontant: -Hva hadde hun på seg?

Nobody puts Baby in the corner

Gladnyheter og hurramegrundt kommer i neste post. Kors på halsen.

Når folk tror de kan bestemme over meg, blir jeg sint. Jeg bestemmer over meg selv. Ofte tar jeg hensyn, men det er ikke alltid sånn at alle hensyn kan tas. Mine avgjørelser reflekterer som oftest mine vurderinger over hva som er til det beste – av og til det beste for meg selv, men oftest det beste for fellesskapet.

Når jeg blir sint, driter jeg oftere i fellesskapet og tenker heller på meg selv.

Moralen er: Hvis du vil jeg skal ta hensyn til deg, som en del av fellesskapet, bør du ikke prøve å bestemme over meg.

Keep quiet
Nothing comes as easy as you
Can I lay
In your bed
All day
I’ll be your best kept secret
And your biggest mistake
The hand behind this pen relieves a failure every day

</utblåsning>