Her havner alle «vanlige» poster. Ingen bildeposter, gjestebloggere eller annet fjas. Du kan abonnere på bare disse postene.
Det hele begynte med seks trær som sto i veien for utsikta til mamma og pappa. De samme seks trærne sto også i veien for kveldssola til naboen. Motorsaga måtte fram.
Nå har onkel sagd seg i leggen, og pappa har sagd seg i kneet, og til slutt fikk jeg hogge min ved i fred. Dere skjønner, da JEG var liten, da drømte jeg ikke om å bli verken offentlig administrasjon eller leder. Jeg drømte om å bli… jeg drømte om å bli en tømmerhogger.
Ikke gærent å reise utenbys på konsert og slippe å reise hjem igjen. Ikke gærent i det hele tatt =)
Kanskje litt verre å måtte spise seg «mett» på veggisfôr ;-)
Boblebad, babyolje, champagne, jordbær, scampi, hvitvin, rødvin, Bailey’s, cognac, øl, ostekake med bringebær, daimkake, hagestue med peis. Kaffe, mer jordbær, sjokolade og lakris (unnskyld, onkel – nammenusk heter det selvfølgelig). Påfyll?
Det er godt at de nye rødvinsglassene til mamma ikke rommer mer enn en halv liter væske, for dét kunne nemlig endt skikkelig dårlig når onkler og tanter kommer på besøk og har bursdag.
Kusineliten fikk drikke brus av et av disse glassene, som var på størrelse med hodet hennes. Jeg fikk også drikke av glassene, og blir stadig fascinert av hvor blå tunger kan bli.
Sjelden har jeg vært så fornøyd med noe av det verste jeg har vært gjennom som nå, fordi det lærte meg at jeg kan mestre akkurat det jeg vil. Jeg er glad for å ha blitt trykket ned i søla. Søle viser oss at det finnes gress. Takk, Frank Beck.
Vi kan lure oss selv til å føle oss bedre, simpelthen ved å si til oss selv at vi har det bra. Til slutt trenger vi ikke å lure noen lenger, fordi vi kan ha kontroll på oss selv. Ingen skal komme her og fortelle oss hva vi skal gjøre eller tenke, det klarer vi fint på egen hånd.
Halvveis inspirert av High Fidelity bestemte jeg meg for å lage en liste over de fem verste tingene som har skjedd meg. Jeg er ferdig med de fire toppplasseringene (bunnplasseringene?), og har et par honorable mentions på lur, men jeg kan ikke finne noen verdig nummer fem. Jeg tar det som et godt tegn på at jeg er en bortskjemt, liten drittunge.
Jeg lever et godt liv. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Til og med en gjesteblogger. Livet er ikke det verste man har. Takk for at du minnet meg på at jeg har et hode jeg selv bestemmer over, krummis.
Vi former vår egen oppfatning av virkeligheten. Derfor betyr det noe at seierherrene bestemmer hva som skal stå i historiebøkene, og derfor blir en løgn litt mer sann hver gang den gjentas.
Jeg har det bedre nå, og bedre er bedre enn bra.
For ikke lenge siden flytta jeg ut. Hør, ingen tar det like seriøst som meg. Den leiligheten var livet mitt, OK? Jeg elsket hver eneste lille del av møbel som sto der. Det var ikke bare en haug av saker og ting som ble ødelagt, det var MEG! Fjellbirkeland skal bli bra, tror jeg. Kjempefint.
Gruppepresset er stort, og jeg har valgt å krype til korset. Orker ikke mer, jeg bukker under. Det var opprinnelig meninga at denne bloggen skulle være et sted for meg, og meg alene. Likevel tok det ikke mer enn noen få uker før denne revolusjonære omveltninga. Alle de store og respektable bloggerne har gjort det, så jeg er ikke i dårlig selskap når jeg nå introduserer Bare Thomas’ nye gjesteblogger: Just Maximilian!
Just er en gammel venn av meg, født, oppvokst og bosatt på Nøtterøy utafor Tønsberg. Vi er på mange punkter rake motsetninger. Sjøl er jeg en håpløs romantiker, Just er en uavvennelig playa av verste sort. Mens jeg liker å gjøre ting ordentlig, liker han å gjøre akkurat det som trengs, og kanskje litt mindre. Han er egentlig ganske teit, når jeg tenker meg om.
Det er umulig å skjønne hvorfor, men ingen tiltrekker seg hunkjønn som Just. Han påstår at han ikke kjenner hemmeligheten sjøl, men jeg mistenker at jentene liker måten de ikke helt veit hvor de har ham.
Hans aller verste side er kanskje at han er god til alt han gjør. Sabla irriterende.
Hvorfor, spør du? Eller hva de to temaene har med hverandre å gjøre? Det er billigere enn en film, og det er gratis kaffe.
Fyll livet med positivt ladede ord, og du blir glad, samtidig som folk opplever deg som positiv. (Livet er fylt med problemer utfordringer. Du er forlatt fri og ensom har plass til flere mennesker i livet ditt. Det går nok fort å skaffe påfyll av kjerringhelvete med mas som tyter ut av øra fantastiske venusvesener med bakdeler som ikke er ulemper.)
Send meldinger til folk og fortell om dagligdagse ting, og de vil bli dine venner. («Nå har jeg kjøpt kroker til gardinene mine!» «Veit du hva, jeg er i Tønsberg og går tur med hunden.» «Jeg drikker rødvin. Hva gjør du?»)
Smil. Smil. Smil.
Musikk er som opium for folket. Oppsøk god stemning eller det som får det til å rykke i dansefoten. Unngå bad trips og emo-helvete over lengre perioder.
Sist, men ikke minst: Spis godt, drikk godt, få folk til å klø deg på ryggen og smøre knekkebrød for deg. Massasje kan være nøkkelen til kortsiktig lykke. Bua-lua skader ikke, det heller. Kroppslig velbehag smitter over på sjela.
Hverdagen kan overleves. Lett.
Jeg husker det som om det var i går.
«Hei,» sa han.
Jeg spyttet i hans retning, og klysa la seg pent foran føttene hans. Deretter gikk han sin vei. Jeg skjønner meg ikke på de som sier at jeg kunne trengt større sosiale antenner.
Litt tidligere hadde jeg stått på en veranda i fjerde etasje og drept meg sjøl sakte. Nikotinen hadde vært tung og varm på vei ned gjennom halsen. Jeg hadde lurt på om jeg ikke skulle sette opp tempoet litt. Folk klagde jo alltid på at jeg var så treig. Jeg hadde sett ned på bakken. Asfalt. Hva hadde vært verste scenario? Knekte bein og armer, og ingen retrettmuligheter. Dårlig idé. Neste sigarett hadde blitt tent med glørne på den forrige.
Litt seinere skulle jeg gi bort tre snurrer. Rosesymbolikk. Det skulle bli den siste gangen. Foreløpig.
Jeg angrer ikke på at jeg valgte den røde pilla. Hadde jeg valgt den blå, ville jeg aldri blitt noe annet enn en drømmer. Etter å ha sett hvor dypt kaninhullet går, kan jeg si at jeg levde i drømmen en stund. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil være en sånn som spiser de røde pillene. Og jeg er det.
I Oslo er alt som før. Å komme tilbake er som å våkne fra en drøm. Jeg har opplevd mye, men nå som jeg er tilbake er det som om ingenting har skjedd.
Jeg har et armbånd rundt håndleddet som minner meg om at jeg ikke har drømt. Jeg har opplevd alt sammen; det er sant. Hadde jeg vært fire etasjer lenger ned, ville jeg hatt jord under beina. Jeg kan ikke fly. Jeg husker det nå.
Om ikke lenge er jeg i Tønsberg igjen. Men jeg kan ikke bli så lenge denne gangen. Det er arbeid å gjøre i Oslo. Anslagsvis 40 timer til å rydde hybel og komme i orden, anslår den profesjonelle vaskehjelpen. Anslagsvis like lang tid til å gjøre klar hjemmesida til Byråkratene, eget anslag. Et år eller to til å glemme alt det andre.
Jeg veit hva som skal gjøres. Det er bare å begynne.