Brune fingre

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Plantene og jeg er ikke særlig gode venner, og derfor har jeg kjøpt meg ei idiotsikker plante som ikke skal kunne være mulig å drepe hvis man prøver. Jeg snakker om to pinner av lucky bamboo.

Men gjett hvilke to pinner som ønsker seg tilbake til butikken, som ikke trives på hybelen min og som står der og visner sjøl om jeg har kjøpt sprayflaske for å kunne simulere naturlig regn, sjøl om jeg har lagt innsats i å rydde fin plass til dem ved siden av fisketanken og på tross av at de får all kjærlighet jeg har igjen?

Jeg kan få hva som helst til å visne og dø, det er min superheltegenskap. Av og til skjønner jeg ikke helt hvorfor fingrene mine er så brune. I dag er jeg din monokromatiske venn.

Likevel nekter jeg å gi opp disse plantepinnene. De skal bli bra og fine og lysegrønne. Jeg er viljesterk som et esel. Det finnes en måte. Kanskje de rett og slett har fått for mye sollys? Det finnes en måte.

Lucky bamboo

Lucky bamboo: Jeg klarer ikke ta et skarpt bilde av dem på første forsøk, men jeg skal klare å gjøre dem lykkelige igjen.

Sexfella

Publisert
Skribent
maximilian

Nei, jeg vil ikke ha flyfiller lenger. Ender jeg opp med dem likevel? Ja.

Nå har jeg gått og siklet på henne ganske lenge, men holdt meg i skinnet, fordi jeg vil litt ut av den bruk-og-kast-følelsen man får etter å ha hoppet fra sexpartner til sexpartner med hyppig frekvens over lengre tid. Jeg har tatt henne med ut for å spise, men uten å invitere henne med hjem etterpå. Jeg har tatt henne med på byen, men uten å råkline på dansegulvet.

Så en dag er det hun som tar med seg meg hjem, og det virker som om vi har blitt godt kjent, vi har kyssa litt og alt er god stemning. En film blir til tre, hun koser seg i armkroken og vi tenner stearinlys, spiser varm kveldsmat og koser oss. Det magiske øyeblikket hvor klærne forsvinner er helt perfekt, og vi rocker skikkelig dansk bolle, med rød pølse på og hele sulamitten, det er fyrverkeri og jazz hands og jeg vet ikke hva. Vi koser på hverandre til vi sovner.

Tror jeg. Det som egentlig skjedde var at jeg sovnet, og det var jeg tydeligvis alene om. Klokka fire våkner jeg av at noen beveger seg, og brutalt ytrer “Jeg tror du må gå nå, jeg. Jeg skal på jobb i morgen.” Og siden har vi ikke sett hverandre.

Hva faen? Jeg nekter å tro at jeg plutselig både har blitt så dårlig i sengen og i tillegg på kort tid har mistet all evne til å oppdage det selv. Kan noen jenter forklare meg hva som har skjedd her?

PS: For øvrig er jeg også fly forbannet over at jeg ikke er eneste gjesteblogger her lenger. Hvem er disse noksagtmenneskene “Marte” og “Joddo”? Er jeg ikke god nok for deg lenger, Thomas?

Hvis jeg var singel

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Tenk om jeg ikke hadde kjæreste!

Hvis jeg bare hadde meg sjøl å tenke på skulle tirsdagspilsen ikke stoppa med en gang quizzen var ferdig, men vart til langt utpå onsdag. Om jeg bare var singel skulle jeg tatt med meg fire jenter hjem av gangen, lagt dem i senga mi og satt på dårlige filmer. Tensingsexen skulle blitt litt mer tvilsom, hvis jeg bare ikke hadde kjæreste.

Jeg skulle blåst en lang marsj i alt jeg egentlig burde gjort og verken sovet bort sumar-, haust-, vinter- eller vårnatta. Disse jentene jeg dro med meg hjem skulle ha kost på meg hele natta lang, og laga frokost til meg om morgenen før de koste på meg enda litt mer.

But but, it’s not only only!

Hårbøyle med prikker på

Kudospost #1

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

OK, så er ikke dette første gangen jeg skriver en post nesten bare for å skryte av folk, men det er første gangen jeg tenker at dette må jeg jaggu gjøre litt oftere. Vi må jo være snille med hverandre.

Krums fortjener virkelig skryt. Hun er et fantastisk menneske som er utsatt for stor urett, men som likevel vil go to great lengths for å gjøre akkurat det hun tror får deg til å føle deg bra.

Hun er en del av eliten. Hun er bedre enn oss andre, selv om hun ikke veit det sjøl – og hvis man sier det til henne kan det hende hun ikke syns det er noe kult. Men hun har musikksmak og peiling på både Ibsens og andres buskevekster, hun er godt kjent i underskogen i norsk kulturliv, kommer fra instrumentspillerfamilie, kan leve med å bo sånn at andre mennesker må gå gjennom rommet hennes for å dusje, liker ompa og drikker over gjennomsnittlig mye te. Det er en selvfølge for henne å ikke bry seg der mange andre ville rynka på nesa. Hun er et godt menneske.

Hun er et godt menneske med vilje også, for hun er ikke blant de ålreite, dumsnille og smilende, men evneveike blondinene med et tonn sminke som legger sjela i å være utadvendte for enhver pris. Neida, hun har vett i skallen, leser Dagsavisen, har gjennomtenkte meninger og holdninger, studerer statsvitenskap og er smart, og alt hun utstråler av vennlighet er bare fordi hun er sånn.

Les det krummis skriver, altså, for hun skriver godt og trist og melankolsk og bittert, og treffer deg et sted du hadde glemt.

Skole for venninner på byen

Publisert
Skribent
maximilian

Du kan godt snakke. Du kan godt bruke pipestemmen din alt du orker, men tenk litt over hva du sier. Jeg er ikke interessert i å vite intime detaljer om hovedpersonens ekskjærester. Det er rett og slett ikke nødvendig.

Du kan godt danse. Du kan godt vrikke rumpa di alt du orker, men tenk litt over hvor du vrikker den. Jeg er ikke interessert i flesk og duppe som trenger seg på mellom meg og hovedpersonen. Det er rett og slett ikke høflig.

Du kan godt sjekke opp fyrer. Du kan godt flirte med trance-diggende pakistanere med begrensede sosiale antenner og manglende danseskills alt du orker, men tenk litt over hvem som skal jage dem vekk når du har luremusa dem ferdig. Jeg er ikke interessert i å måtte leke kjæresten din mens hovedpersonen ser på meg med skuffede øyne. Det er rett og slett ikke ansvarsfullt.

Du kan godt drikke. Du kan godt helle nedpå syntetiske daiquiries alt du orker, men tenk litt over hvem som skal ta vare på deg når du har drukket deg dårlig. Jeg er ikke interessert i at verken jeg eller hovedpersonen skal måtte slepe en halvdød kropp langsetter bakken en halv kilometer til taxiholdeplassen. Det er rett og slett ikke gjennomtenkt.

Verden hadde ofte vært mye enklere uten venninner på byen.

Og forresten: Senger som knirker er det verste jeg vet når familie sover i naborommet. Ikke til å bli værende i. Ikke ha en seng som knirker hvis du vil at jeg skal bli i den helt til frokost.