Journalister i fåreklær?

Jeg jobber med en blogganbefalingstjeneste som heter Sonitus. Den skal vise vei til de gode innleggene og de gode bloggene du ikke visste fantes. Den skal scanne alle de dårlige blogginnleggene, så du slipper. Den skal peke på de gode postene, og sortere ut det du ikke trenger å lese.

Nå om dagen tråler jeg nettet etter gode blogger jeg kan inkludere for å gi tjenesten et godt utgangspunkt. Dermed har jeg kommet borti problemstillingen: Hva skiller egentlig en blogg fra en meningsspalte?

Hvis jeg kaller meg blogger, samtidig som jeg kler bloggen min i annonsene til et medieselskap som betaler meg for å skrive, er det da slik at jeg «jobber med bloggen min» eller at jeg har blitt journalist i en nettavis? Er det avgjørende om det fins en ansvarlig redaktør?

Vanligvis hadde jeg nok ikke brydd meg så mye. Jeg syns det er flott medieaktører som Nettavisen utforsker utradisjonelle måter å produsere stoff på. Kanskje dette er en av veiene til en mulig ny forretningsmodell etter papiravisens død? Spørsmålet er bare om jeg skal ta med Nettavisens mest profilerte blogger når jeg lager en slags forvokst lenkeliste.

Blogger som Gunnar Stavrums og Elin Ørjasæters er gode eksempler på hva jeg mener.

I bunnen av Stavrums blogg går det klart fram at den består av «personlige ytringer fra utgiver av bloggen», formodentlig i motsetning til at man skal kunne stille ansvarlig redaktør av Nettavisen til rette for bloggens innhold.

Denne disclaimeren står på alle Nettavisens blogger. Det som er spesielt artig med at det står på Stavrums blogg er at bloggeren det er snakk om tilfeldigvis også er ansvarlig redaktør for Nettavisen.

I likhet med Stavrum går jeg ut fra at også Ørjasæter, erfaren spaltist, som har bloggen sin dekket med reklame fra Nettavisen, får lønn eller tilsvarende ytelse for å stille sitt fremragende innhold tilgjengelig for Nettavisens annonseavdeling.

Vi trenger den tjenesten Sonitus kan bli til å kunne finne de gode blogginnleggene uten å måtte lese alt rælet. Men trenger vi den for å finne mainstream-journalister i bloggforkledning? Er Stavrum og Ørjasæter journalister eller bloggere?

Hemmelig Adresse nå viktigere

Skjermskudd av Thomas Misund på Hemmelig Adresse med PageRank 5
Thomas Misund på Hemmelig Adresse har fått økt PageRank.
Jeg legger merke til at forsiden av denne bloggen, Thomas Misund på Hemmelig Adresse, har fått økt PageRank til 5. Forrige gang jeg sjekka, lå sida stabilt på 4.

PageRank er en tallverdi Google regner ut for hver side de indekserer, basert på en hel haug med variabler. Høy PageRank betyr at Google synes siden er viktig, og dermed øker sjansen for å komme høyt opp på søkeresultatsider.

Det var PageRank som utgjorde en av de største forksjellene mellom Google og andre søkemotorer da Google tok over søkemotormarkedet rundt millenniumsskiftet, og navnet kommer av Larry Page, en av grunnleggerne.

En av de viktigste variablene i utregningen er antall innkommende lenker fra sider som også har høy PageRank. En annen verdi som tilsier høyere PageRank er hvor gammel siden er.

Google pleier å oppdatere offentlig synlig PageRank mellom 1 og 5 ganger i året. Cirka. Ish. Nøyaktig hvordan PageRank virker, er det bare Google som veit.

Uansett er det fint å vite at de setter mer pris på Hemmelig Adresse enn før. Da er jeg ett skritt nærmere å slå Dina Misund i kampen om førsteplassen ved søk etter «misund» også hos Google. Hemmelig Adresse ligger forlengst øverst på dette søket hos Bing – men hvem bryr seg egentlig om Bing…

Lurer du på hvordan du kan sjekke PageRank for en side? Hvis du ofte lurer på hvor viktig sider er (sjøl sjekker jeg flere daglig) anbefaler jeg en utvidelse til nettleseren din. Jeg bruker denne utvidelsen til Chrome, og er veldig fornøyd.

Hvis du bare skal sjekke én side én gang, vil jeg heller anbefale å bruke en tjeneste på ei nettside. Da slipper du å installere ting.

Kjipere blogging: Lenkene som forsvant

Jeg flytta først lenkelista mi fra sidekolonna og ut på ei egen side. Da jeg slutta å bruke min egen planet som feedreader, mista jeg viktige incentiver for å passe på at den funker også, så nå ligger den ganske brakk. Samtidig har det blitt vanligere å blogge uten å presentere ei lenkeliste, så det sosiale presset for å anerkjenne andre bloggere på denne måten har også forsvunnet.

Dette gjelder kanskje ikke bare i sidekolonna, men i selve blogginnleggene også. Jeg har en sterk følelse av at vi var flinkere til å dyplenke til hverandre før, til å spinne videre på noe noen andre hadde skrevet om på egen blogg, og da lenka vi jo til de som hadde begynt å skrive om temaet. Vi hadde lenkeskikk, og snakket med hverandre i blogginnlegg og kommentarfelt.

Når jeg føler på det, kjenner jeg at det er litt annerledes nå. Jeg skriver fremdeles blogginnleggene mine til akkurat deg, du som leser dette – ja, du ja – men jeg forventer ikke at du skal svare lenger. Hvis jeg forventer at du skal svare, bruker jeg Twitter i stedet.

Blogging har blitt kjipere fordi vi ikke lenker til hverandre så ofte som før, fordi vi ikke snakker sammen så mye som før, fordi vi ikke er like sosiale som før. Hyppige lenker pleide å være et av de tingene som gjorde blogger helt annerledes å lese enn nettaviser, men nå er nettavisene blitt bedre enn oss på dette punktet.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: «Outfit»

Dette har ingenting med Hemmelig Adresse å gjøre, men hvorfor har vi plutselig blitt skikkelig dårlige i norsk? Folk tar bilder av klærne sine, jeg skal klare å svelge at noen er opptatt av klær, altså, men må de virkelig kalle det «outfit»?. Ja, jeg er en grinebiter, men det heter visselig «antrekk». Det hadde vært greit om en og annen skreiv feil i blant, men folk gjør det jo med vilje!

Dette er dårlig humor på linje med muntlig «skjøkken» og «skyllingkebab», og gjør at det blir mindre gøy å gå på jakt etter nye blogger å lese.

Blogging har blitt kjipere fordi folk foretrekker å bruke engelske ord og uttrykk på norsk. Det er bare så innmari unnecessary.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: Jeg bruker Twitter

Mikroblogging har helt sikkert ikke bare påvirket Hemmelig Adresse, men sikkert også flere blogger. Ting vi tidligere kunne skrevet blogginnlegg om blir «avspist» med kvitter. Når jeg først har kvitra om at jeg har drukket en kvadruppel espresso, hvorfor skal jeg finne på å blogge om det i tillegg?

Du burde kanskje følge meg på identi.ca eller på Twitter, forresten, hvis du liker meg eller ting jeg skriver.

Ikke misforstå meg, altså, jeg synes absolutt Twitter er en fin ting. Twitter er inspirerende, morsomt og lærerikt. Men når jeg bruker Twitter og identi.ca som ventiler for det jeg ellers ville brukt bloggen som ventil for, blir det færre ting som ender opp på bloggen.

Blogging har blitt kjipere fordi jeg har begynt å fortelle livet mitt i andre kanaler, og jeg gidder ikke fortelle det samme mange ganger – eller kanskje mer fordi det er flere av oss. Dermed ender bloggene våre opp med mindre innhold. Noen blogger har til og med dødd av dette symptomet.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: Jeg fikk kjæreste

Jeg aner ikke hvorfor, men hvis du leser bakover i bloggen her, vil du merke at tematikken ble kraftig forandret idet jeg fikk kjæreste. Før gikk det mye i hvor kjipt det var å være singel. Når går det mest i «datamaskiner og sånn, og det har blitt mye kjedeligere å lese» (sitat Lea).

Jeg ser tydelig sjøl også at jeg skriver annerledes. Da jeg var singel brukte jeg doble betydninger, bilder og metaforer. Ta for eksempel denne posten om rom og cola, på overflaten greit og likefremt om hvordan man skal bestille Captain Morgan i baren. Følger og leser du den første og eneste lenka i blogginnlegget, får du derimot satt teksten i perspektiv og har muligheten til å skjønne hva det egentlig dreier seg om.

Seinere forklarende tekster, for eksempel da jeg først forklarte hva Google Wave er for noe, handler bare om akkurat det. Dette henger sikkert også sammen med at jeg er veldig flink til å fortelle om det når jeg har det kjipt, og tilsvarende dårlig til å greie ut om hvor fint jeg har det.

Blogging har blitt kjipere fordi jeg ikke bruker de samme litterære virkemidlene som før, og fordi jeg ikke lenger blogger om mitt ve og vel. Dette gjelder bare akkurat denne bloggen, da – jeg er ikke så stormannsgal at jeg tror hele Bloggeby forkrøpler selv om jeg har blitt dårligere til å skrive.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Hvorfor blogging har blitt kjipere

Blogging er ikke det samme lenger, det er kjipere nå enn før. Jeg syns det er kjipt at blogging er kjipere, for jeg liker blogging, og jeg har lyst til at det skal fortsette å være en bra ting.

Kjipheten kom «fort» – ikke pang!, som i internettfort, men som i virkeligverdenfort – fire ting skjedde nesten på en gang:

I løpet av de neste innleggene som kommer vil jeg utdype disse temaene hver for seg, og forklare hvorfor de har ført til at blogging har blitt kjipere. Lista over vil bli oppdatert med lenker til de forskjellige innleggene.

Når uka er over kan jeg forhåpentligvis i alle fall trøste meg med – slik John Dewey påsto – at et godt definert problem er halvveis løst.

Hvordan bruke bilder på blogg

Mange bloggere publiserer bilder i vilden sky, tilsynelatende uten å bry seg om hvor disse bildene kommer fra eller hvem de er sine. Jeg tror slike bloggere i utgangspunktet bryr seg om opphavsrett, men at de bare ikke kjenner reglene godt nok. Hvorfor jeg tror dette? De er jo som regel opphavsmenn og -kvinner til en bråte med tekst selv.

Dette er jo litt kronglete.

Her kommer i alle fall en liten forklaring til hvordan du kan illustrere bloggposten din med andres bilder, og likevel opptre ordentlig.

Fotografen eier bildet

Selv om et bilde er lagt ut på Internett, betyr ikke det at hvem som helst kan legge det ut et annet sted på Internett. Det er ikke lovlig å publisere et bilde uten å få lov fra den som eier rettighetene til bildet. Som oftest vil det være den som har tatt bildet som eier rettighetene til det. Med andre ord: Hvis ingenting annet er avtalt, må du først spørre om lov til å bruke bildet.

Du kan få lov til å bruke bildet, så lenge du lenker til meg.

Dette er jo litt kronglete, og derfor vil jeg anbefale å heller bevisst bruke bilder hvor det er avtalt noe annet. Noen fotografer har nemlig ikke lyst til å sette like strenge begrensninger på bildene sine som loven gjør. For å gjøre verden oppmerksom på dette, kan man lisensiere bildene sine under for eksempel en Creative Commons-lisens. (Det finnes flere typer frie lisenser, men dette skal jeg ikke komme inn på.)

En Creative Commons-lisens betyr i hovedsak: “Du kan få lov til å bruke bildet mitt, så lenge du lenker til meg”. Det fins flere typer Creative Commons-lisenser, men alle gir deg denne grunnleggende tillatelsen. Noen av lisensene tillater i tillegg kommersiell bruk av bildet, og noen tillater deg å forandre på bildet før du publiserer det på nytt.

Hvordan finne bilder med Creative Commons-lisens

De vanligste måtene å finne bilder på Internett er med bildesøk hos Google Images eller Flickr sitt bildesøk. Begge disse har ei lenke ved siden av søkefeltet hvor det står “Advanced search” – og på denne siden kan du velge mange avanserte innstillinger.

Hos Google Images heter feltet du er ute etter “Usage rights” – se etter den nederste rullgardinmenyen hvor det i utgangspunktet står “not filtered by license”. Her har du lyst til at det skal stå “labeled for reuse” før du søker.

Flere krediterer bildene de bruker til Google.

Hos Flickr heter feltet du er ute etter “Creative Commons”. Huk av i ruta for “Only search within Creative Commons-licensed content” før du søker.

Hvordan kreditere bilder

Bakgrunnen for denne posten er at jeg har sett flere som krediterer bildene de bruker til Google. Det er ikke god stil. Som forklart under overskriften Fotografen eier bildet er det jo ikke Google sitt bilde, men fotografen sitt.

Det er god skikk å kreditere bildene sine til fotografen. I trykte aviser pleide dette å bety at man skrev navnet på fotografen under bildet. På Internett er det god skikk å gjøre dette navnet til ei klikkbar lenke. Hvis du bruker et Creative Commons-bilde er du nødt til å lenke til originalverket – det er vilkåret for at du får lov til å bruke bildet.

Flinke folk tar også med ei lenke til Creative Commons-lisensen.