Hemmelig Adresse nå viktigere

Skjermskudd av Thomas Misund på Hemmelig Adresse med PageRank 5
Thomas Misund på Hemmelig Adresse har fått økt PageRank.
Jeg legger merke til at forsiden av denne bloggen, Thomas Misund på Hemmelig Adresse, har fått økt PageRank til 5. Forrige gang jeg sjekka, lå sida stabilt på 4.

PageRank er en tallverdi Google regner ut for hver side de indekserer, basert på en hel haug med variabler. Høy PageRank betyr at Google synes siden er viktig, og dermed øker sjansen for å komme høyt opp på søkeresultatsider.

Det var PageRank som utgjorde en av de største forksjellene mellom Google og andre søkemotorer da Google tok over søkemotormarkedet rundt millenniumsskiftet, og navnet kommer av Larry Page, en av grunnleggerne.

En av de viktigste variablene i utregningen er antall innkommende lenker fra sider som også har høy PageRank. En annen verdi som tilsier høyere PageRank er hvor gammel siden er.

Google pleier å oppdatere offentlig synlig PageRank mellom 1 og 5 ganger i året. Cirka. Ish. Nøyaktig hvordan PageRank virker, er det bare Google som veit.

Uansett er det fint å vite at de setter mer pris på Hemmelig Adresse enn før. Da er jeg ett skritt nærmere å slå Dina Misund i kampen om førsteplassen ved søk etter «misund» også hos Google. Hemmelig Adresse ligger forlengst øverst på dette søket hos Bing – men hvem bryr seg egentlig om Bing…

Lurer du på hvordan du kan sjekke PageRank for en side? Hvis du ofte lurer på hvor viktig sider er (sjøl sjekker jeg flere daglig) anbefaler jeg en utvidelse til nettleseren din. Jeg bruker denne utvidelsen til Chrome, og er veldig fornøyd.

Hvis du bare skal sjekke én side én gang, vil jeg heller anbefale å bruke en tjeneste på ei nettside. Da slipper du å installere ting.

Kan vi finne de gode blogginnleggene?

Jeg har lyst til å skrive en Digg-klone, etter å ha begynt å lese Sosiale medier av Virrvarr, som jeg fikk av farmor til jul. (Takk, farmor! Takk, Virrvarr!) (Kjøp boka og les den hvis du synes dette innlegget er interessant.)

I boka sier Virrvarr at vi mangler «forsider» på den norske delen av Internett. Internasjonalt fyller sider som Digg og Reddit denne rollen. Det har blitt forsøkt å lage norskspråklige kloner av Digg tidligere, men disse har ikke klart å generere innhold aven tilstrekkelig kvalitet til at folk syns det er særlig interessant.

Så hvorfor i alle dager skulle min Digg-klone slå an, når alle tidligere norskspråklige forsøk har feila? Som Virrvarr påpeker i boka, har tidligere forsøk feila fordi man ikke har brukt dem som et verktøy for å promotere andres gode artikler, men i stedet brukt dem for å promotere egne artikler. Slikt blir ikke bra, fordi man begynner på feil sted. Problemet med de norske Digg-klonene er at de genererer for mye støy uten tilstrekkelig filtrering.

Flere tjenester utfører filtrering av bloggposter i dag. Sonitus har i en årrekke (å jadda,  en årrekke! — ikke undervurder årrekker på Internett) levert oss ferske finskårne fileter av det de selv vurderer som de beste bloggpostene i den norske bloggsfæren. For de som ikke kjenner dem fra før, bidrar de med et redaksjonelt utvalg anbefalinger av fine tekster. De jobber frivillig, og jobber på skift med å pløye gjennom en gedigen RSS-feed. På subjektivt grunnlag velger de ut de blogginnleggene de syns er best. (Hvis du vil bidra med litt tid, setter de forresten sikkert pris på om du tar kontakt. Jeg har ikke helt oversikt over hvilken kanal som passer best, men om du huker tak i Saccarina (blogg, twitter), Hjorthen (blogg, twitter) eller @sonitus kan de sikkert peke deg i riktig retning.)

Selv har jeg bidratt til et alternativ til Sonitus som levde et halvt års tid, nemlig Bloggpuls. Bloggpuls gjorde omtrent det samme som Sonitus, men de hadde flere underredaksjoner: Hageredaksjon, kulturredaksjon, interiørredaksjon, samfunnsredaksjon og så videre.

Slik jeg ser det, er problemet med de redaksjonelle dugnadsprosjektene at de genererer for mye filtrering i forhold til hva folket egentlig vil ha. Det føles riktigere når de beste innleggene er valgt ut av folket selv enn når de er plukket ut av noen som har opphøyet seg til å kunne velge på vegne av den gode smaken.

Ideen min er rett og slett som følger: Hva om vi lager et nettsted hvor man kan stemme på artikler, som hos Digg, men hvor artiklene kan stemmes på, velges ut på dugnad av engasjerte bloggere, som hos Sonitus eller Bloggpuls? Da kan vi crowdsource hvilke artikler som skal prioriteres høyt, samtidig som vi vil kvalitetssikre bidragene gjennom redaksjonell virksomhet.

For å slippe arbeidet med å sette sammen en redaksjon, kan man bruke den redaksjonen som allerede finnes. Hos min foreløpig navnløse tjeneste vil du kunne stemme på alle poster som er valgt ut av en ekstern redaksjon. Først og fremst tenker jeg på Sonitus-redaksjonen. Som et eksperiment går det også an å i tillegg la folk stemme på innlegg fra bloggere på diverse topplister, for eksempel topplisten fra blogg.no, topplisten fra Blogglisten og topplisten fra Bloggurat.

Hvilke blogginnlegg som når fram til forsiden vil bestemmes av en algoritme som vekter hver enkelt stemme med hvor lang tid det er siden stemmen ble avlagt.

Det vil være mulig å utføre et slikt prosjekt enten helt for seg selv, eller ved å modifisere hvordan Sonitus viser fram postene sine.

Men gidder jeg å skrive dette aleine, da? Var jeg virkelig initiativrik, ville jeg kanskje tatt kontakt med Saccarina eller Hjorthen eller Sonitus sjøl, nå med en gang, for å spørre om lov til å bruke feeden deres på denne måten. Siden jeg er lat – veldig, veldig lat – tror jeg at jeg kommer til å vente på at de kommer meg i forkjøpet, og heller spør meg om å være med på å utvikle Sonitus. Hvis jeg i det hele tatt gidder, da.

Nå har også du, du som kan kode og har fritid til overs for prestisje og erfaring, muligheten til å komme oss begge i forkjøpet og lage tjenesten sjøl. Kom igjen – gjør det! Det norske bloggmiljøet trenger det.

Kjipere blogging: Lenkene som forsvant

Jeg flytta først lenkelista mi fra sidekolonna og ut på ei egen side. Da jeg slutta å bruke min egen planet som feedreader, mista jeg viktige incentiver for å passe på at den funker også, så nå ligger den ganske brakk. Samtidig har det blitt vanligere å blogge uten å presentere ei lenkeliste, så det sosiale presset for å anerkjenne andre bloggere på denne måten har også forsvunnet.

Dette gjelder kanskje ikke bare i sidekolonna, men i selve blogginnleggene også. Jeg har en sterk følelse av at vi var flinkere til å dyplenke til hverandre før, til å spinne videre på noe noen andre hadde skrevet om på egen blogg, og da lenka vi jo til de som hadde begynt å skrive om temaet. Vi hadde lenkeskikk, og snakket med hverandre i blogginnlegg og kommentarfelt.

Når jeg føler på det, kjenner jeg at det er litt annerledes nå. Jeg skriver fremdeles blogginnleggene mine til akkurat deg, du som leser dette – ja, du ja – men jeg forventer ikke at du skal svare lenger. Hvis jeg forventer at du skal svare, bruker jeg Twitter i stedet.

Blogging har blitt kjipere fordi vi ikke lenker til hverandre så ofte som før, fordi vi ikke snakker sammen så mye som før, fordi vi ikke er like sosiale som før. Hyppige lenker pleide å være et av de tingene som gjorde blogger helt annerledes å lese enn nettaviser, men nå er nettavisene blitt bedre enn oss på dette punktet.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: «Outfit»

Dette har ingenting med Hemmelig Adresse å gjøre, men hvorfor har vi plutselig blitt skikkelig dårlige i norsk? Folk tar bilder av klærne sine, jeg skal klare å svelge at noen er opptatt av klær, altså, men må de virkelig kalle det «outfit»?. Ja, jeg er en grinebiter, men det heter visselig «antrekk». Det hadde vært greit om en og annen skreiv feil i blant, men folk gjør det jo med vilje!

Dette er dårlig humor på linje med muntlig «skjøkken» og «skyllingkebab», og gjør at det blir mindre gøy å gå på jakt etter nye blogger å lese.

Blogging har blitt kjipere fordi folk foretrekker å bruke engelske ord og uttrykk på norsk. Det er bare så innmari unnecessary.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: Jeg bruker Twitter

Mikroblogging har helt sikkert ikke bare påvirket Hemmelig Adresse, men sikkert også flere blogger. Ting vi tidligere kunne skrevet blogginnlegg om blir «avspist» med kvitter. Når jeg først har kvitra om at jeg har drukket en kvadruppel espresso, hvorfor skal jeg finne på å blogge om det i tillegg?

Du burde kanskje følge meg på identi.ca eller på Twitter, forresten, hvis du liker meg eller ting jeg skriver.

Ikke misforstå meg, altså, jeg synes absolutt Twitter er en fin ting. Twitter er inspirerende, morsomt og lærerikt. Men når jeg bruker Twitter og identi.ca som ventiler for det jeg ellers ville brukt bloggen som ventil for, blir det færre ting som ender opp på bloggen.

Blogging har blitt kjipere fordi jeg har begynt å fortelle livet mitt i andre kanaler, og jeg gidder ikke fortelle det samme mange ganger – eller kanskje mer fordi det er flere av oss. Dermed ender bloggene våre opp med mindre innhold. Noen blogger har til og med dødd av dette symptomet.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Kjipere blogging: Jeg fikk kjæreste

Jeg aner ikke hvorfor, men hvis du leser bakover i bloggen her, vil du merke at tematikken ble kraftig forandret idet jeg fikk kjæreste. Før gikk det mye i hvor kjipt det var å være singel. Når går det mest i «datamaskiner og sånn, og det har blitt mye kjedeligere å lese» (sitat Lea).

Jeg ser tydelig sjøl også at jeg skriver annerledes. Da jeg var singel brukte jeg doble betydninger, bilder og metaforer. Ta for eksempel denne posten om rom og cola, på overflaten greit og likefremt om hvordan man skal bestille Captain Morgan i baren. Følger og leser du den første og eneste lenka i blogginnlegget, får du derimot satt teksten i perspektiv og har muligheten til å skjønne hva det egentlig dreier seg om.

Seinere forklarende tekster, for eksempel da jeg først forklarte hva Google Wave er for noe, handler bare om akkurat det. Dette henger sikkert også sammen med at jeg er veldig flink til å fortelle om det når jeg har det kjipt, og tilsvarende dårlig til å greie ut om hvor fint jeg har det.

Blogging har blitt kjipere fordi jeg ikke bruker de samme litterære virkemidlene som før, og fordi jeg ikke lenger blogger om mitt ve og vel. Dette gjelder bare akkurat denne bloggen, da – jeg er ikke så stormannsgal at jeg tror hele Bloggeby forkrøpler selv om jeg har blitt dårligere til å skrive.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Hvorfor blogging har blitt kjipere

Blogging er ikke det samme lenger, det er kjipere nå enn før. Jeg syns det er kjipt at blogging er kjipere, for jeg liker blogging, og jeg har lyst til at det skal fortsette å være en bra ting.

Kjipheten kom «fort» – ikke pang!, som i internettfort, men som i virkeligverdenfort – fire ting skjedde nesten på en gang:

I løpet av de neste innleggene som kommer vil jeg utdype disse temaene hver for seg, og forklare hvorfor de har ført til at blogging har blitt kjipere. Lista over vil bli oppdatert med lenker til de forskjellige innleggene.

Når uka er over kan jeg forhåpentligvis i alle fall trøste meg med – slik John Dewey påsto – at et godt definert problem er halvveis løst.

Se til helvete å få ut fingeren, loRdx!

Horetrynet loRdx har plutselig for lenge sida bestemt seg for at det holder å oppdatere én gang hvert tiår, så til gjengjeld tenkte jeg å prøve å dra til med litt hissigere ordbruk her inne. Bare for én gangs skyld. Dette er jo litt som å hoppe etter Wirkola – og før ham også, siden loRdx fremdeles har god tid på do av og til og dermed trykker ut noe av analen som er så brunt at vi er nødt til å le – og egentlig også samtidig som Wirkola, siden loRdx etter Murphys lov sannsynligvis sitter og driter ut eliteblogg akkurat nå mens du leser om ham.

Men jeg skal ikke la noe sånt stoppe meg, for jeg kan hemmeligheten, og jeg har tenkt å dele den med dere. Det fins nemlig bare én ting som kan toppe slik guddommelig uttrykt møkk, og jeg vil forkorte det É.T.s.k.T.s.G.U.M.. É.T.s.k.T.s.G.U.M. er ikke noe fnyse av, det vil få dere til å lese hele det altfor lange innlegget mitt med iver og intens glede, for dere merker det sjøl, mens dere leser:

Dere kan formelig lukte gørra som tyter ut av fiseringen på meg og blir til blogg her jeg sitter og trykker på samme måte som Kent – kongen av overdrivelser og fjaseprat om absolutt svært lite (for ikke å glemme porr, pupper og pisspreik) – og håper og håper at resultatet en eller annen gang kan bli en lang nok kabel til å kunne sendes av gårde gjennom tubene.

(Og senator Ted Stevens trodde han visste hvorfor tubene tetter seg.)

Her har dere endelig det tynnslitte poenget mitt – om det kan kalles noe poeng i det hele tatt: Den eneste måten man kan lage fyldigere tubefyll enn når man preiker piss om porno, pupper og forkortelser som ikke hjelper for noe, er å gjøre akkurat det samme samtidig som du nevner en kjent blogger i teksten.

Jada, det er sant, jeg innrømmer det: Dette er meta, men det er savne-Kent-meta, og du veit du digger det. Redd oss fra sånne som meg, Kent! Redd oss fra en Bloggrevy som fylles opp av fyllblogger som ikke kan fyllblogge som Kongen! Vi trenger en som deg til å fylle de begredelige livene våre med puppepreik igjen, og helst med en frekvens som skviser ut alt annet fra bloggaggregatorene.

Den siste tyntflytende dråpen jeg har igjen i toeren er ordet “slingrefitte”.
[bloggrevyen]